This is what surviving looks like

"And it has been
one hell
of a year.
I have worn
the seasons
under my sleeves,
on my thighs,
running down my cheeks.
This is what
surviving
looks like, my dear."

Michelle K.

When you're still waiting for the snow to fall; It doesn't really feel like Christmas at all

Men den kom i år også. Håper alle fikk det de ønsket seg og mer til, og at dere får en god jul!

Appartment tour!

Jeg er hjemme på juleferie nå, og benyttet muligheten til å ta bilder av leiligheten før jeg dro, ettersom den var noenlunde ryddig for en gangs skyld. Kvaliteten på bildene er ikke overveldende, men satser på at dere får et lite inntrykk av hvordan jeg bor.

Dette er yttergangen; døra rett fram er utgangsdøra, til venstre er soverommet og badet er til høyre.

Badet.

Den lille kjøkkenkroken min.

Stue, med sofa som kan slås ut til dobbeltseng. Jeg har ikke bilder av soverommet, for det består bare av klesskap og køyeseng. Mye sengeplass altså, om noen vil komme på overnattingsbesøk.

Ballerinaveggen min.

Ytterligere veggpryd.

Høstliste

beskriv hausten din i tre ord.
forandringer, dans, slitenhet.

kva er det beste/verste med hausten?
best: at det ser pent ut, og når det er friskt og mildt i været.
verst: at det blir mørkere og kaldere og at jeg alltid blir forkjøla.

korleis haustkosar du?
Starter nye strikkeprosjekt og hører på radioresepsjonen.

dine 3 beste hausttips – alle kategoriar?
gode podcaster, strikking og teater.

korleis ser din haustoutfit ut?
nå for tida er det stort sett treningstøy uansett, men har investert i litt ordentlig ullundertøy og prøver selvfølgelig å gå i den selvstrikka genseren min så mye som mulig, selv om den røyter noe forferdelig. Og skjerf, alltid skjerf.

har skule/jobbstarten ført med seg nye innsikter?
definitivt.

kva har du på to-do-lista akkurat no?
strikke ferdig noen julegaver, tøye masse(er seriøst så nær spagaten nå) og øve på alt jeg skal framføre i tida fram mot ferien.

tips for å ikkje bli haustdeppa?
ikke forelsk deg i gutter med commitment issues; skaff deg en katt(vitenskapelig bevisst på Prosjekt Perfekt).

beste musikken for regndagar?
hører bare på radioresepsjonen, helt ærlig. Eventuelt denne lista.

kva for seriar anbefalar du å følga? eller nokon film, kanskje?
jeg holder på med Six Feet Under og How I Met Your Mother. Og når desember kommer må man selvfølgelig se Love Actually.

kvar heng du helst i helga?
hjemme hos noen i klassen, med enten film eller fest.

har du nokon reise planlagt den næraste framtida?
ikke annet enn hjem til jul. men det blir i tillegg veldig fint.

korleis førebur du deg for vinteren?
prøver å tenke minst mulig på den.

liste fra ratata, via hjartesmil.

Hvis du har en dårlig dag, så kan du for eksempel

1. lese om berømte katter
2. tegne en nebula
3. se på denne livestreamen av pingviner
4. lage en acapella-låt
5. lese noen fine ting på Thought Catalog, for eksempel 23 Ways To Feel Better Instantly eller Everyone I've Had Sex With
6. åpne disse tre linkene i hver sin fane(1, 2 og 3). Lukk øynene og dans med Harry
7. se på denne livestreamen og se om du tar noen i å gjenskape Beatles-coveret
8. lese W.I.T.C.H. på nettet
9. veve silke
10. se tankene dine bli stjerneskudd og falle til jorda
 11. gå på Koalas to the Max dot Com, som om du trengte en bedre unnskyldning til å kaste bort noen minutter
12. prøve Mapcrunch, som slipper deg av på et random sted i Google Maps,  og se om du finner veien hjem igjen!
13. secret door
14. få en klem
15. være stille en stund
16. og hvis du virkelig har ingenting å gjøre, kan du se på denne fantastiske animasjonen av noen som spiller snake

"Pour yourself a drink, put on some lipstick, and pull yourself together."

- Liz Taylor

Oh say, can you see my eyes, if you can...

Jeg hadde tenkt på det lenge; på samme måte som man tenker man skal ta en tatovering eller hoppe i fallskjerm(og ikke minst, som jeg tenkte på å farge håret), først bare som en latterlig idé, før du plutselig vurderer det helt seriøst, begynner å google bilder og tenker på å bestille time. Det begynte egentlig så tidlig som i fjor; etter at jeg hadde tatt sidecuten kommenterte Ronja at jeg hadde vært fin med kort hår, og jeg og Jenny, som har mer eller mindre samme hårtype, holdt på å le oss i hjel. Aldri i verden, jeg måttet ha rettet det ut hele tiden, du har ikke peiling på hvordan håret vårt fungerer, og hva når det vokser ut igjen, det kommer til å se helt forferdelig ut. Men frøet var sådd.

Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om hvor stor rolle håret mitt har spilt basically hele livet mitt; hat/elsk-forholdet jeg har hatt til det, hvor ofte jeg ønsket jeg hadde normalt, stritt hår som alle andre, eller faktiske krøller som søsteren min, hvor mye av selvbildet mitt som baserer seg på hvordan håret mitt ser ut, hvordan forholdet til håret mitt mer eller mindre speiler hvordan jeg føler meg på en generell basis...Og ikke minst behovet for å change it up på en jevnlig basis, spesielt i forbindelse med TRAUMATISKE og FORFERDELIGE hendelser, som når kjæresten min slo opp eller jeg slutta på folkehøyskolen. Og den siste tida var en god kombinasjon av disse tingene; jeg hadde ikke gjort noe med håret mitt på månedsvis, ikke klipt det, ikke opprettholdt sidecuten, ikke farga etterveksten min. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det(beholde sidecuten eller la den vokse ut; farge håret igjen eller gå tilbake til min gamle farge; klippe det kort eller ikke klippe det kort?), så jeg gjorde ingenting. Que min voksende frustrasjon og mitt dalende selvbilde(det er ikke gøy å se seg selv i speilet og til tider nesten grine). I tillegg til dette skulle jeg flytte og for første gang i mitt liv bo helt alene på et helt fremmed sted, og jeg skulle begynne på en skole hvor jeg skulle slite meg ut hver dag, jeg var singel for første gang på to og et halvt år og i det hele tatt var det mange gode grunner til å gjøre det. Og jeg syns også det er en god øvelse i å ikke bry meg så mye om hvordan håret mitt, eller jeg, ser ut. Seriøst, bare mens jeg skrev dette slo det meg hvor latterlig det er at håret mitt mer eller mindre styrer livet mitt. Alle vet hvor viktig utseende er for jenter, men det bør være grenser. Og samtidig tror jeg håret mitt også har vært et slags sikkerhetsnett, for tross slitte tupper og centimetre med ettervekst kunne jeg likevel gjemme meg bak at det var langt og bølgete, eller som Nirrimi skriver det(tusen ganger bedre enn jeg noen gang kunne gjort det):

For so long my growing hair had been a place of refuge and a way to feel beautiful. Every morning and every night I brushed it. Mostly I wore it in plaits to keep from knotting and when I wore it out it was like a special dress. People would often compliment it, envy it and I loved the way it felt against my bare back.

But it only took a day of forgetting to brush it and it would begin to matte in clumps of ugly knots. I was spending so much of my time preserving what I saw as my beauty that I didn’t stop to realise I could be beautiful without it. Or, here’s a new idea, I didn’t have to be beautiful. At least not in the way society convinces me I should be.

Så ja, jeg måtte faktisk si det samme til meg selv som jeg pleier å rope til TV-skjermen når noen av jentene på Top Model bryter sammen etter en makeover: det er bare hår. Og om det ikke ble så bra ville det vokse ut igjen. Og selv om jeg ikke gjorde det fordi fuckings Tyra Banks mente det ville se bra ut, eller for en jobb(som min amazinge navnesøster Karen Gillian), så ble det viktig for meg. Selve klippinga ble overraskende udramatisk; det var rett og slett ganske tilfredsstillende å kunne vise frisøren bildene av de kortklipte jentene jeg hadde funnet og si "sånn vil jeg ha det", se store tjafser av langt hår forsvinne og høre reaksjonene til de andre i salongen(det gikk mye i "ja, no bli det forandring ja"). Det endte også opp med å bli et sosialt eksperiment; jeg ga ingen lyd fra meg på sosiale medier annet enn en kryptisk facebookstatus, så folk ville ikke få vite hva jeg hadde gjort med mindre de faktisk møtte meg in person(dere vet, litt som da vi var mindre og måtte spørre folk: "Ser du ikke at jeg har klipt meg?"), og reaksjonene jeg fikk var så uendelig mye kulere enn de 30 likes'a jeg har fått på profilbildet mitt på Facebook, nå som jeg endelig har kommet ut av skapet som korthåret der og.

Det føles alltid litt spesielt, hvordan folk som blir kjent med deg på forskjellige tidspunkt i livet ditt, gjerne blir kjent med litt forskjellige sider av deg, og for året her på Bårdar ble håret som en fysisk manifestasjon av dette; ingen her kjenner meg som langhåret, det er bare en person de har sett bilder av. Jeg har ennå ikke bestemt meg om jeg skal holde det kort eller bare la det vokse ut igjen, eller hva jeg skal gjøre med fargen som er omtrent femti prosent ettervekst at the moment, men for tida trives jeg som korthåra, og kjenner det uansett er godt å gi litt f; disse folka her ser meg gjennomsvett, usminka og halvnaken hver dag, så akkurat hvordan håret mitt ser ut er vel det siste jeg trenger å tenke på.

A-Z of unusual words

The Project Twins

Time marches on and soon it's plain/You've won my heart and I lost my brain

Det er nøyaktig to måneder siden sist jeg blogget, og det er a) fordi PCen først var noen uker hos Euronics før de konstanterte at de ikke kunne fikse den, så en tid hjemme hos meg før jeg fikk somla meg til Elkjøp Arendal og levert den på service, så hadde de den noen uker mens de fant ut hva som var problemet, prøvde å kontakte meg mens jeg var på skolen for så å ikke svare når jeg prøvde å ringe de opp igjen, før de endelig fikk fiksa vifta og jeg fikk somla meg dit på nytt for å hente den, og b) fordi jeg er superbusy hele tida, uten at det egentlig skjer noe nytt det er verdt å blogge om. Jeg kan fortelle at tida går like fort og at alt fortsatt virker som en evighet siden, selv om det bare har gått noen dager; og at jeg i dag hadde mitt første sammenbrudd(les: uavbrutt grining i typ en halvtime) på skolen etter altfor lite søvn og generell slitenhet, forårsaket av veldig mye dansing og tusen ting som skjer i tida framover med det som føles som altfor lite tid til å få alt i boks: Om to uker har vi juleshow med showgruppa på kveldsskolen, før Bårdar drar på en todagers turne til forskjellige videregående skoler, ungdomsskoler og folkehøyskoler, for å vise fram hva vi holder på med, promotere akademiet og forhåpentligvis rekruttere litt flere folk neste år. Vi skal spille skuespill, danse og synge(jeg har blant annet solo på Do Re Mi fra Sound of Music). Uka etter gjør vi det samme i Arendal, og der skal jeg også undervise noen ungdomsskoleelever(o glede) i dans, før det er nok et show med showgruppa og forestilling med kveldsskolen(hvor jeg skal være med på fem koreografier). Det hele avrundes med avslutningsforestilling 13. desember, som også er siste skoledag, og to dager etter flyr jeg hjem på ferie.

Det blir litt overveldende til tider, jeg kjenner spesielt på det på onsdagene, når jeg med kveldsskolen har ti og en halv time med skole/dansing, med bare halvannen times pause til sammen innimellom alt. Det er ikke like slitsomt nå som vi stort sett fokuserer på koreografiene til forestillinga, men presset om å huske og få til alt i tide øker desto mer. Samtidig kjenner jeg allerede hvor mye sterkere, flinkere, mykere og generelt bedre jeg har blitt siden jeg starta, og jeg er hele tida omringa av fantastisk fine folk som passer på og støtter meg, ikke minst når jeg bryter sammen i gråt midt i steppetimen. Så ja, det er kanskje mer å skrive om enn jeg tenker over, og nå som PCen er tilbake skal jeg prøve å ta meg litt mer tid til å blogge og fortelle.

Some eternites.

Det er den typiske "tida har gått så utrolig fort, men alt kjennes som en evighet siden"-følelsen som følger uker med tett program. Det er helt latterlig at vi allerede er en uke uti september, men hvordan i all verden er det bare én måned siden jeg slutta på Narvesen? Jeg kan ikke skjønne hvordan alt som har skjedd siden skolestart har fått plass på bare tolv dager, og jeg er fortsatt sjokkert over hvor godt kjent jeg allerede har blitt med folk. Og mens jeg leser om alle andre som må kjøpe pensumbøker og lese ex.phil. og ex.fac., så går skoledagene mine ut på å synge og danse, som om jeg allerede er med i en musikal. Og i tillegg til skolen går jeg på dansekurs på kveldene; hendig nok er danseskolen i samme lokaler som skolen, så jeg trenger ikke å bevege meg noe ytterligere. På onsdag er jeg på skolen fra ni om morgenen til ni på kvelden, og jeg nyter hvert sekund.

Tiden på skolen består i hovedsak av dansetimer; mandag til torsdag starter vi dagen med klassisk, og jazz og moderne/improvisasjon har også fire skoletimer hver spredd utover uka. I tillegg har vi en time barre au sol hver torsdag, en time der vi jobber med styrke og fleksibilitet, med øvelser hvor vi ligger på gulvet. Tungt som få, men definitivt noe jeg forventer å få mye ut av etter hvert. Dessuten har vi sang; én time på mandag og en dobbelttime tirsdag. Så langt har vi hatt mest korarbeid, men etter hvert blir det flere individuelle timer, spesielt opp mot auditiontid neste år. I år har de også startet opp et fag kalt musikalrepertoar, hvor vi jobber med å danse og synge samtidig. Etter hvert får vi skuespill-timer og foredrag om kosthold og ernæring. Uka avsluttes med en dobbelttime musikalhistorie på fredag; en av oss elevene holder et lite foredrag om en musikal før vi ser filmversjonen, og på mandag må vi svare på spørsmål om den. Denne uka var det Sound of Music, og vi jobbet også med sanger derfra i sang- og musikalrepertoar-timene.

Utenom alt dette er det altså også dansekurs på kvelden, hvor jeg går jazz 3 og jazz avansert, klassisk 2, moderne 2 og hip hop, har yoga, barre au sol og stretching, og i tillegg er jeg med i showgruppa. Ennå er alt så nytt og ukjent at timene flyr, og jeg håper jo egentlig det fortsetter sånn, selv om jeg er redd året kan komme til å gå vel fort. Om ikke lenge vil kanskje dette også føles som en evighet siden.

Smell of wine and cheap perfume

Skolen begynte på tirsdag, og innimellom all informasjon og alle introduksjonene og turen til Lyngør på fredag, har jeg allerede rukket å danse over tolv timer denne uka. I tillegg har alle vært ivrige på å finne på sosiale ting, og det kjennes ut som jeg har vært her mye lenger enn seks dager, in a good way. Både skolen og folka føles allerede bedre og riktigere enn Numedal gjorde, men vi får se en gang ute i neste uke, når jeg er så støl at jeg ikke kan gå. Skal prøve å få blogget litt ordentlig snart og, få tatt en appartment tour og skrive litt ordentlig om skolen, de i klassen min og dansinga ellers. Håper alle andre har det i hvert fall halvparten så bra som jeg har det akkurat nå, så blogges vi forhåpentligvis snart.

Øvelser i å være alene

Da jeg skulle dra nedover til Tvedestrand for ei knapp uke siden, lurte far veldig på hva jeg skulle gjøre her. Skolen begynner jo som sagt ikke før 27., og det er ikke akkurat sånn at jeg kjenner noen ennå. Jeg hadde ingen klar plan heller, annet enn at jeg ville treffe de jeg leier hos og få ordnet med kontrakten, samt en litt rastløs lengsel etter å i det minste være i gang med flyttingen, når skolen starter så sent. Og det har stort sett vært egentlig ganske fint; selv om jeg har kjent på ensomheten og apatien et par ganger, så har det vært godt å være litt alene også. Jeg har tilbrakt seks dager her nå, bare i mitt eget selskap, og jeg syns det har vært gode, overraskende produktive dager. Så her følger en liste over alt man kan gjøre om man skal være alene i Tvedestrand i seks dager.

Gå. Jeg har som nevnt gått masse; ikke at Tvedestrand er så fryktelig stort, men det er en del bakker, og det har blitt en del turer fram og tilbake mellom hybelen og butikken. I tillegg må jeg jo utforske alle de snirklete små gatene og trappene og finne ut hva Tvedestrand har å by på.

Lese. Tvedestrand er "Bokbyen ved Skagerrak", noe jeg ikke helt vet hva innebærer annet enn at det er uttallige bokhandlere her, i tillegg til et stort bibliotek, og jeg har allerede lånt meg to og kjøpt meg tre bøker. Med det fine været har jeg hatt god mulighet til å lese ute, og jeg har lest ut to bøker allerede.
Få stilt katteabstinensene dine. Noe av det første som møtte meg da jeg kom til Tvedestrand(og det skulle selvfølgelig ikke mer til for at jeg ble hodestups forelska i dette stedet), var et hus nedi gata mi med en veranda full av katter. Det er seriøst katter overalt her, og selv om noen av de er ganske sky, er det heldigvis noen som vil kose.

Skrive. Jeg har ikke fått skrevet fullt så mye som jeg hadde håpet jeg skulle få gjort; men jeg har kommet litt videre på det store prosjektet mitt, samt fått jobba litt med noen nye.
Drikke te.
Lære seg fransk. For real though, jeg er på en roll.

Lage middag og vaske opp, mens man hører på podcast. Radioresepsjonen har for eksempel begynt på igjen. #hetttips
Besøke Risør og Arendal. Arendal var ærlig talt ikke så veldig fett, bortsett fra shoppingmulighetene, men i Risør hadde akvarium med glitrende pirajaer og et undersjøisk postkontor. Just sayin'.

Se uendelige mengder TV-serier. Anbefaler alle å benytte seg av gratismåneden til Netflix og se Orange is the New Black; lenge siden en serie har fenga meg så til de grader helt fra starten av. Ellers har ikke Netflix imponert meg særlig, så jeg går nok snart tilbake til mer tradisjonelle format; jeg har blant annet Six Feet Under, Homeland og Firefly på DVD, og har store planer om å komme meg gjennom de i løpet av dette året.

Siden sist

- har jeg hatt min aller siste Narvesenvakt (forhåpentligvis ever)
- har jeg hengt med noen forferdelig fine folk på Frøya (alliterasjon ftw)
- har jeg sett mitt store barndomsidol Carola live (frøyafestivalen ftw)

(bilde: Hitra-Frøya)
- Har jeg stått forrest på Kaizerskonsert og nesten begynt å grine over hvor mye jeg elsker dette bandet

 (bilder: Hitra-Frøya)
 - har jeg pakka som en gærning, og hatt avskjedsmiddag med familien
- har jeg hoppa på nattoget fra Trondheim klokka elleve på kvelden, og ikke kommet fram til Oslo før elleve dagen etter (vi måtte stoppe på Ringebu grunnet brudd på kjøreledningen, og vi ble stående der i tre timer før jeg endelig kom meg med en maxi-taxi som kom hele veien fra Otta. Taksameteret viste over 10 000 innen vi var framme)
- har jeg busset utover mot sørlandet, gjennom sol og regn og en voksende spenning i magen
- har jeg endelig kommet fram i Tvedestrand, etter 17 timers reise, fått hilst på hybelverten og flyttet inn i hybelen
- har jeg utforska Tvedestrand og konstatert at det er en kjempefin liten by, med bratte bakker og mange bokhandlere, et forholdsvis stort bibliotek og badevann med sandstrand, midt i sentrum! Jeg har også smugkikka på skolen min, gått masse, lest masse, sett masse tv-serier og prøvd å venne meg til å bo alene. Det går bra så langt; ting begynner å komme på plass, jeg noterer meg hva jeg må ta med nedover neste gang, lager middag og tar oppvasken hver dag.

- har jeg for alvor begynt å glede meg til skolestart. Jeg hører om alle andre som har begynt fadderuke og virkelig er igang med studentlivet, og jeg kjenner jeg blir litt misunnelig når jeg ikke begynner før om 12(!) dager. Heldigvis har jeg en del å fylle tiden med; jeg har noen dager igjen til å utforske Tvedestrand og nærområdet, før jeg reiser hjemover en tur igjen, og da skal jeg blant annet se Kaizers igjen en siste gang, og få sagt ordentlig ha det bra til en god del fininger. Har stor tro på at tida framover blir meget bra.

Calvin Lamothe

calvin lamothe is a 17-year-old singer-songwriter from north of boston. his first love (besides his cat) was the piano but he also plays guitar and a few other things as well.


En liten sensommer-oppdagelse. Her kan man laste ned hele albumet hans, The Last Words of an Empty Bedroom, helt gratis om man vil!

8

Restless

Nedtellinga har begynt. Det er 18 dager til min siste dag på Narvesen(og you guys, jeg er så smertefullt klar for det). Dagen etter drar jeg på min siste tur til Frøya på en god stund, for å få med meg Frøyafestivalen og Kaizers Orchestra(og Jahn Teigen, ofc). Så er det å panikkpakke de aller siste tingene før jeg tar nattoget til Oslo, og videre på to busser for å komme meg til Tvedestrand, for å møte hybelverten/huseieren/hva-det-enn-kalles-en min, og endelig få bekrefta at jeg virkelig har en hybel(er i all hemmelighet dritredd for at det hele viser seg å være en svindel). Så skal jeg loke rundt og bli kjent med alle Tvedestrands attraksjoner, bestille meg klippetime hvis de har en frisør der, før jeg etter hvert tar to busser og tog opp igjen til Trondheim, for å feire søskenbarnet mitt sin 21-årsdag, få med meg Das Kriegsensemble, og Kaizers siste konsert i Midt-Norge, møte et knippe fine folk og si ordentlig ha det før vi drar hver vår vei.

Fra Borggården i 2011. Hey full circle.

All ventinga og tellinga av dager gjør meg rastløs(mer enn vanlig), og det blir ikke noe bedre av at det er fellesferie og fullstendig dødt på jobb. Jeg er nervøs og spent og så klar og så lite klar, alt på en gang, jeg gleder og gruer meg til å begynne å danse igjen, gleder og gruer meg til å møte de jeg skal gå sammen med, gleder og gruer meg til å bo alene. De neste ukene er bare et sort hull av jobbing, som jeg håper går fort; jeg håper er snart ute i lyset på den andre sida, og jeg håperhåperhåper det blir alt jeg har drømt det skal være.

Høsten 2013

Så, hvor skal man begynne? Jeg har jo ikke fortalt så mye om hva jeg skal til høsten, og det har vel vært like greit, sånn som ting har blitt. Det begynte jo like etter jul, hvor jeg var på audition til to skoler i Oslo; Musikkteaterhøyskolen og Bårdar Akademiet(ja, det skrives med orddelingsfeil). Jeg kom ikke inn på noen av dem, men ble tilbydt plass på årsstudiet Bårdar har i Bergen og Tvedestrand, en danselinje med spesialisering innen musikaldans. Av flere grunner bestemte jeg meg for Bergen, ikke minst fordi jeg har ei venninne som har gått der i år, og som kom inn på Bårdar i Oslo til høsten. Da fikk jeg også anledning til å besøke henne da jeg dro til Bergen for å dra på visninger i slutten av april. Fem forskjellige kollektiv på tre dager, jeg hadde aldri vært på visning før, men fikk meg et rom i et kollektiv, og alt det jeg skrev om i dette innlegget. Inntil for et par dager siden trodde jeg altså alt var fryd og gammen, jeg hadde lagt til de jeg skulle flytte sammen med på facebook, skulle snart til å betale den første husleia... og får plutselig mail om at Bårdar måtte legge ned danselinja i Bergen på grunn av for få søkere, men at jeg kunne få plass på skolen i Tvedestrand om jeg ønsket det.

When life gives you lemons... og dette føltes som en stor, steinhard sitron midt i trynet. Jeg så for meg nok et uendelig styr med å ringe og ordne og reise på visninger. Hvis det i det hele tatt var noen som leide ut noe i bittelille Tvedestrand. Jeg grein på jobb og jeg grein i armene til mor, oppgitt og utslitt og lei. Det var virkelig ikke dette jeg hadde sett for meg, forberedt meg på. Men, som ordtaket også sier, så må man lage seg limonade. Og det löser sej, det gjør det alltid; jeg ringte opp ei dame og fikk meg hybel på to sekunder, skal bo alene på 55 kvadrat istedenfor å dele med fire andre, og så er det bare å jobbe med å stille om hodet; seks tusen innbyggere istedenfor to hundre og seksti tusen, litt færre tilbud utenom skolen, et noe mindre miljø. Men finere vær kanskje.

Mer enn tjue tusen ord om København