Det er nøyaktig to måneder siden sist jeg blogget, og det er a) fordi PCen først var noen uker hos Euronics før de konstanterte at de ikke kunne fikse den, så en tid hjemme hos meg før jeg fikk somla meg til Elkjøp Arendal og levert den på service, så hadde de den noen uker mens de fant ut hva som var problemet, prøvde å kontakte meg mens jeg var på skolen for så å ikke svare når jeg prøvde å ringe de opp igjen, før de endelig fikk fiksa vifta og jeg fikk somla meg dit på nytt for å hente den, og b) fordi jeg er superbusy hele tida, uten at det egentlig skjer noe nytt det er verdt å blogge om. Jeg kan fortelle at tida går like fort og at alt fortsatt virker som en evighet siden, selv om det bare har gått noen dager; og at jeg i dag hadde mitt første sammenbrudd(les: uavbrutt grining i typ en halvtime) på skolen etter altfor lite søvn og generell slitenhet, forårsaket av veldig mye dansing og tusen ting som skjer i tida framover med det som føles som altfor lite tid til å få alt i boks: Om to uker har vi juleshow med showgruppa på kveldsskolen, før Bårdar drar på en todagers turne til forskjellige videregående skoler, ungdomsskoler og folkehøyskoler, for å vise fram hva vi holder på med, promotere akademiet og forhåpentligvis rekruttere litt flere folk neste år. Vi skal spille skuespill, danse og synge(jeg har blant annet solo på Do Re Mi fra Sound of Music). Uka etter gjør vi det samme i Arendal, og der skal jeg også undervise noen ungdomsskoleelever(o glede) i dans, før det er nok et show med showgruppa og forestilling med kveldsskolen(hvor jeg skal være med på fem koreografier). Det hele avrundes med avslutningsforestilling 13. desember, som også er siste skoledag, og to dager etter flyr jeg hjem på ferie.
Det blir litt overveldende til tider, jeg kjenner spesielt på det på onsdagene, når jeg med kveldsskolen har ti og en halv time med skole/dansing, med bare halvannen times pause til sammen innimellom alt. Det er ikke like slitsomt nå som vi stort sett fokuserer på koreografiene til forestillinga, men presset om å huske og få til alt i tide øker desto mer. Samtidig kjenner jeg allerede hvor mye sterkere, flinkere, mykere og generelt bedre jeg har blitt siden jeg starta, og jeg er hele tida omringa av fantastisk fine folk som passer på og støtter meg, ikke minst når jeg bryter sammen i gråt midt i steppetimen. Så ja, det er kanskje mer å skrive om enn jeg tenker over, og nå som PCen er tilbake skal jeg prøve å ta meg litt mer tid til å blogge og fortelle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar