8

Restless

Nedtellinga har begynt. Det er 18 dager til min siste dag på Narvesen(og you guys, jeg er så smertefullt klar for det). Dagen etter drar jeg på min siste tur til Frøya på en god stund, for å få med meg Frøyafestivalen og Kaizers Orchestra(og Jahn Teigen, ofc). Så er det å panikkpakke de aller siste tingene før jeg tar nattoget til Oslo, og videre på to busser for å komme meg til Tvedestrand, for å møte hybelverten/huseieren/hva-det-enn-kalles-en min, og endelig få bekrefta at jeg virkelig har en hybel(er i all hemmelighet dritredd for at det hele viser seg å være en svindel). Så skal jeg loke rundt og bli kjent med alle Tvedestrands attraksjoner, bestille meg klippetime hvis de har en frisør der, før jeg etter hvert tar to busser og tog opp igjen til Trondheim, for å feire søskenbarnet mitt sin 21-årsdag, få med meg Das Kriegsensemble, og Kaizers siste konsert i Midt-Norge, møte et knippe fine folk og si ordentlig ha det før vi drar hver vår vei.

Fra Borggården i 2011. Hey full circle.

All ventinga og tellinga av dager gjør meg rastløs(mer enn vanlig), og det blir ikke noe bedre av at det er fellesferie og fullstendig dødt på jobb. Jeg er nervøs og spent og så klar og så lite klar, alt på en gang, jeg gleder og gruer meg til å begynne å danse igjen, gleder og gruer meg til å møte de jeg skal gå sammen med, gleder og gruer meg til å bo alene. De neste ukene er bare et sort hull av jobbing, som jeg håper går fort; jeg håper er snart ute i lyset på den andre sida, og jeg håperhåperhåper det blir alt jeg har drømt det skal være.

Høsten 2013

Så, hvor skal man begynne? Jeg har jo ikke fortalt så mye om hva jeg skal til høsten, og det har vel vært like greit, sånn som ting har blitt. Det begynte jo like etter jul, hvor jeg var på audition til to skoler i Oslo; Musikkteaterhøyskolen og Bårdar Akademiet(ja, det skrives med orddelingsfeil). Jeg kom ikke inn på noen av dem, men ble tilbydt plass på årsstudiet Bårdar har i Bergen og Tvedestrand, en danselinje med spesialisering innen musikaldans. Av flere grunner bestemte jeg meg for Bergen, ikke minst fordi jeg har ei venninne som har gått der i år, og som kom inn på Bårdar i Oslo til høsten. Da fikk jeg også anledning til å besøke henne da jeg dro til Bergen for å dra på visninger i slutten av april. Fem forskjellige kollektiv på tre dager, jeg hadde aldri vært på visning før, men fikk meg et rom i et kollektiv, og alt det jeg skrev om i dette innlegget. Inntil for et par dager siden trodde jeg altså alt var fryd og gammen, jeg hadde lagt til de jeg skulle flytte sammen med på facebook, skulle snart til å betale den første husleia... og får plutselig mail om at Bårdar måtte legge ned danselinja i Bergen på grunn av for få søkere, men at jeg kunne få plass på skolen i Tvedestrand om jeg ønsket det.

When life gives you lemons... og dette føltes som en stor, steinhard sitron midt i trynet. Jeg så for meg nok et uendelig styr med å ringe og ordne og reise på visninger. Hvis det i det hele tatt var noen som leide ut noe i bittelille Tvedestrand. Jeg grein på jobb og jeg grein i armene til mor, oppgitt og utslitt og lei. Det var virkelig ikke dette jeg hadde sett for meg, forberedt meg på. Men, som ordtaket også sier, så må man lage seg limonade. Og det löser sej, det gjør det alltid; jeg ringte opp ei dame og fikk meg hybel på to sekunder, skal bo alene på 55 kvadrat istedenfor å dele med fire andre, og så er det bare å jobbe med å stille om hodet; seks tusen innbyggere istedenfor to hundre og seksti tusen, litt færre tilbud utenom skolen, et noe mindre miljø. Men finere vær kanskje.

Mer enn tjue tusen ord om København

 

Hvis noen lurer på hvor jeg er i kveld

Og hele resten av helga for så vidt.

Det var magiske timer me hadde sammen den gong

"Kaizers Orchestra er som øl; skapt for nytelse, men stort sett brukt kun, og overdrevent, til fest. Det blir fort for mye av det gode, og hvis du ikke passer deg skjønner du ikke selv at det på tide å stoppe og fortsetter helt til den personen du engang var er totalt borte og folk begynner å unngå deg på gata.

Kaizers er som White Russian; en blanding av ingredienser så totalt usannsynlig at de fleste må overtales første gang, for så å komme tilbake igjen og igjen. Kaizers er som Cuba Libre; en politisk kommentar forkledd som underholdning, eller omvendt. Kaizers er som dyr årgangsvin; undervurdert av massene fordi det er overvurdert av eliten. Kaizers er som bunnen av en flaske whiskey; mer av det samme men bedre og bedre. Kaizers er som absint; utallige øst-europeiske historier om undergang og sinnsykdom destillert og til salgs. Kaizers er som rusbrus; en særs tilgjengelig versjon av ting unger egentlig burde holde seg skikkelig langt unna.

Kaizers er som Jägermeister; det varmet en kald natt i Kongeparken, og vil alltid ha min kjærlighet for det."

Sitat: "Skål, din kødd"
Bilde: mitt, fra Pstereo i fjor sommer.

Hipp hipp!

Jeg skal ikke engang prøve å beskrive hvor bra gårsdagen var; været(herlighet, det været), folka, all latteren og den gode stemninga vi lagde mens vi så på Borgertoget(det kom en mann bort og takket oss etterpå, for å si det sånn), der vi sto på sweet-spoten(hurra!). Dere får bare ta meg på ordet når jeg sier det var amazing.

Jeg og Johanna fikk masse tyn for at vi ikke hadde bunad(og ser av en eller annen grunn ut som vi er en meter lave på disse bildene)

Flere som lagde god stemning.

Jeg elsker Borgertog. Folkelighet ftw!

Etter å ha stått i stekende sol i noen timer var det greit å sette seg ned og få noe godt i glasset.

Til slutt måtte jeg tilbake til virkeligheten; det var kjipt å måtte stikke midt i den gode stemninga, men det var lettjente penger i det minste, og jeg hadde i vært fall hatt en fantastisk dag:)