Stjernestøv

"For a star to be born, there is one thing that must happen: a gaseous nebula must collapse.

So collapse.
Crumble.
This is not your destruction.

This is your birth."

N.T.

Eller som Nietzsche sa: "You must have chaos inside you to give birth to a dancing star". Kanskje nettopp fordi dette skoleåret har vært av de vanskeligste, hardeste, vondeste og mest utfordrende i hele mitt liv, så har jeg nå kommet inn på en skole jeg virkelig ville inn på, og jeg skal få danse i hvert fall tre år til. Og det blir sikkert ikke mindre vanskelig, hardt, vondt og utfordrende, men forhåpentligvis av bedre grunner og på bedre måter, om man kan si noe sånt. Jeg gleder meg i hvert fall, noe helt utrolig.

And I hope, somewhere in the next year, you surprise yourself.

Noe av det fineste med instagram er å kunne se tilbake på alt man har gjort; med et år som slutta less than great er det fint å kunne bla tilbake og se at det ikke bare var nedturer.

2013 starta den 18. januar i følge Instagram; jeg hadde gått uten smarttelefon en stund etter at den første ble stjelt i romjula, og da jeg endelig fikk ny ble det selvfølgelig feira med en glitrende selfie. Ellers var januar prega av turer til Oslo; først for å se Kaizers i Operaen med Ingrid og så for å dra på auditions. Aurora stilte opp med husrom og selskap.

Februar var ganske begivenhetsløs; når jeg ikke jobba var jeg stort sett en instagramklisjé.

Mars derimot, starta friskt med stormtur på Frøya, og fulgte opp med Kvinnedagen, som ble feiret med fine kvinner og Svartlamoen Hardkor-konsert. Jeg unna meg et skikkelig frisørbesøk, og var på årets andre Kaizers-konsert. Jeg kom ikke inn på skolene i Oslo, men ble tilbydt plass på det yrkesforberedende studiet til Bårdar, og takket ja til plass i Bergen. Det hele ble fint rundet av med katteutstilling aka heaven.

I april fylte jeg 21 år, dro til Bergen på visninger og fikk rom i et kollektiv(forgjeves, skulle det vise seg), feira meg selv med fine folk.

I mai kom varmen til Trøndelag; jeg måtte jobbe på nasjonaldagen; jeg hjalp Jenny med en fotoshoot og holdt på å fryse i hjel(og har fortsatt ikke fått sett bildene!); jeg var på avslutning med musikkskolen hvor jeg hadde tatt sangtimer; jeg forlot varmen i Trøndelag til fordel for varmen i København/Afrika.

Jeg tok latterlig få bilder i Køben, så 1 og 3 er stjålet fra Åshild; vi drakk mye vin og danset på Distortion, og her er en skål for at vi snart ikke har telling på hvor mange ganger vi har møtt hverandre irl. Ellers feiret jeg Ingrid i Rennebu, var tilbake på putballbanen og reiste til London.

Juli: Jeg var i London med noen av de fineste jeg vet om, og fikk kjevebetennelse.

I august gikk tida mi på Narvesen mot slutten; folk visste det ikke da(jeg var neimen ikke sikker selv), men jeg tok min siste selfie med langt hår; Kaizers hadde konsert på Frøya og jeg fikk endelig stå helt forrest; jeg dro til Tvedestrand for å sjekke ut byen, og hybelen jeg desperat hadde fått tak i da det visste seg at Bårdar i Bergen måtte legge ned, og jeg fikk fort erfare hvor greie de jeg leier hos er; jeg reiste hjem igjen for å feire Synne og få med meg min aller siste Kaizerskonsert.

I september starta skolen for fullt; jeg reiste til Savalen fjellhotell og spa for å feire farmor med familien, og posta min første selfie med kort hår, og jeg reiste hjem på høstferie.

Oktober var fin; da høstferien tok slutt kjørte mor og far meg tilbake til Tvedestrand; for å se byen og hybelen; skolen bød på nye utfordringer, og folka ble bare finere og finere.

Og det ble avgjørende i november, som ville vært helt uutholdelig om jeg ikke hadde hatt fantastiske mennesker til å distrahere meg og muntre meg opp.

Desember ble heldigvis også prega av hvor heldig jeg stort sett er med menneskene i livet mitt, og jeg begynner å lære at om jeg skal la én person avgjøre hvordan jeg har det med meg selv, så må den personen nettopp være: meg selv. 2013 ble kontrastfylt og prega av avslutninger; skål for at 2014 blir fylt av nye begynnelser og enda flere fine folk.

1

(Anna Peters)

This is what surviving looks like

"And it has been
one hell
of a year.
I have worn
the seasons
under my sleeves,
on my thighs,
running down my cheeks.
This is what
surviving
looks like, my dear."

Michelle K.

Smell of wine and cheap perfume

Skolen begynte på tirsdag, og innimellom all informasjon og alle introduksjonene og turen til Lyngør på fredag, har jeg allerede rukket å danse over tolv timer denne uka. I tillegg har alle vært ivrige på å finne på sosiale ting, og det kjennes ut som jeg har vært her mye lenger enn seks dager, in a good way. Både skolen og folka føles allerede bedre og riktigere enn Numedal gjorde, men vi får se en gang ute i neste uke, når jeg er så støl at jeg ikke kan gå. Skal prøve å få blogget litt ordentlig snart og, få tatt en appartment tour og skrive litt ordentlig om skolen, de i klassen min og dansinga ellers. Håper alle andre har det i hvert fall halvparten så bra som jeg har det akkurat nå, så blogges vi forhåpentligvis snart.

8

Høsten 2013

Så, hvor skal man begynne? Jeg har jo ikke fortalt så mye om hva jeg skal til høsten, og det har vel vært like greit, sånn som ting har blitt. Det begynte jo like etter jul, hvor jeg var på audition til to skoler i Oslo; Musikkteaterhøyskolen og Bårdar Akademiet(ja, det skrives med orddelingsfeil). Jeg kom ikke inn på noen av dem, men ble tilbydt plass på årsstudiet Bårdar har i Bergen og Tvedestrand, en danselinje med spesialisering innen musikaldans. Av flere grunner bestemte jeg meg for Bergen, ikke minst fordi jeg har ei venninne som har gått der i år, og som kom inn på Bårdar i Oslo til høsten. Da fikk jeg også anledning til å besøke henne da jeg dro til Bergen for å dra på visninger i slutten av april. Fem forskjellige kollektiv på tre dager, jeg hadde aldri vært på visning før, men fikk meg et rom i et kollektiv, og alt det jeg skrev om i dette innlegget. Inntil for et par dager siden trodde jeg altså alt var fryd og gammen, jeg hadde lagt til de jeg skulle flytte sammen med på facebook, skulle snart til å betale den første husleia... og får plutselig mail om at Bårdar måtte legge ned danselinja i Bergen på grunn av for få søkere, men at jeg kunne få plass på skolen i Tvedestrand om jeg ønsket det.

When life gives you lemons... og dette føltes som en stor, steinhard sitron midt i trynet. Jeg så for meg nok et uendelig styr med å ringe og ordne og reise på visninger. Hvis det i det hele tatt var noen som leide ut noe i bittelille Tvedestrand. Jeg grein på jobb og jeg grein i armene til mor, oppgitt og utslitt og lei. Det var virkelig ikke dette jeg hadde sett for meg, forberedt meg på. Men, som ordtaket også sier, så må man lage seg limonade. Og det löser sej, det gjør det alltid; jeg ringte opp ei dame og fikk meg hybel på to sekunder, skal bo alene på 55 kvadrat istedenfor å dele med fire andre, og så er det bare å jobbe med å stille om hodet; seks tusen innbyggere istedenfor to hundre og seksti tusen, litt færre tilbud utenom skolen, et noe mindre miljø. Men finere vær kanskje.

Some things

Så jeg dro til Bergen sist mandag(herlighet, det føles som en evighet siden), for å besøke Silje og sjekke ut skolen jeg begynner på til høsten, men først og fremst for å prøve å finne et sted å bo. Det var småkleint og nervepirrende og jeg hadde aldri vært på visning før; jeg ante ikke hva man burde spørre om, og selv om jeg lærte litt mer for hver gang, så følte jeg aldri at jeg hadde gjort et godt nok inntrykk på de tjue minuttene det stort sett tok. Jeg prøvde å holde styr på fem forskjellige kollektiv på fem forskjellige adresser, fem forskjellige navn på fem forskjellige kontaktpersoner; månedsleie, hva som var inkludert, når de var ledige fra og hvorvidt rommene var møblert eller ikke; og innimellom alt skulle jeg orientere meg i denne fremmede byen. Jeg har sneket på bussen, trillet kofferten min over brostein, vært kald og miserabel og spist lunsj alene på Peppes, virkelig fått brynt meg på Bergensværet. Men Bergen var også snill mot meg og ga meg solskinn, og somehow var de tjue minuttene nok til å gi meg to ja allerede etter et par dager. Nå har jeg veid for og imot, takket nei til et og ja til et. Jeg har egentlig ikke innsett det helt ennå, men jeg har altså et rom i Bergen; et knøttlite et, men det er sentralt og billig og det er mitt. Og jeg har fått fine ting til bursdagen min til å innrede det, det kjennes så sinnsykt godt å endelig være i gang.

I 2012...

... møtte jeg Janove og Geir Zahl, og oppførte meg som en professional fangirl.

... fulgte jeg med på Paradise Hotel, og ble revet med. Umulig å unngå når nesten hundre folkehøyskoleelever sitter samla i auditoriet og ser det på storskjerm.
... fikk jeg mange nye opplevelser og muligheter på Numedal.

 ... fant jeg ut hva jeg ville bli når jeg blir stor(og det skremmer livet av meg av og til).
... kom jeg meg ut av landet; lenger enn jeg noensinne har vært og til et helt nytt kontinent og land.

... tok jeg en tårevåt avskjed med noen fine mennesker og en skole som var hjemmet mitt i et år.

... klippet jeg sidecut.

... fikk jeg sommerjobb som gressklipper på Ler Putballpark; og på sitt beste kunne jeg ikke bedt om en bedre sommerjobb: masse sol og frisk luft, med P3 på øret og en hud som faktisk ble brun for en gangs skyld.

... fikk jeg nye briller og har siden fått høre at jeg ligner på Skrillex flere ganger enn jeg har tall på.

... hadde vi et par bra fester på kjøkkenet til Guro.

... var jeg på mitt fjerde og dårligste(og siste?) Jorddunst(men vi klarte lage litt stemning likevel).

... hadde jeg en nær-Beatles-opplevelse med Ingrid.

...  fikk jeg tatt igjen festivalopplevelsen med et ganske fantastisk Pstereo. Posing with the paper skjedde også. (dag 1) (dag 2)

... dro jeg til Køben og traff Åshild for andre gang noensinne. Vi hang litt på skolen hennes og i leiligheten hennes og Københavns gater og parker og og så Lady Gaga live og det var veldig fint.

... begynte jeg hos sangpedagog og på klassisk ballett, og utviklet meg mer enn jeg kunne drømt om.
... prøvde jeg meg på NaNoWriMo, og selv om det gikk sånn passe rett ut vinduet, kom jeg meg et godt stykke på vei med et prosjekt som jeg gleder meg til å gjøre ferdig i 2013(hashtag optimist).

But I can't change time

Hodet har snart tatt igjen kroppen, og det begynner å gå opp for meg nå; at jeg ikke skal tilbake. Som elev i hvert fall. Neste gang jeg skal inn på rom 227, må jeg banke på og spørre om jeg får lov til å kikke innom; da er det noen andre som bor der og ser på det som sitt rom, kanskje har de ommøblert det helt, eller ligger de og ser opp på alt som står skrevet med sprittusj på undersida av hyllene når de skal sove? Det er små ting; jeg hører stemmen til Søren på noe jeg har filmet, jeg ser for meg å sitte i peisestua eller i matsalen, eller være på vei til speilsalen eller bassenget, jeg ser for meg folket, og det rykker til i magen. Jeg er ikke lenger elev ved Numedal, dette er ikke bare en sommerferie før jeg skal tilbake igjen, for å danse, trene, stå på scenen, se neste års Paradise Hotel sammen med hundre andre i auditoriet, jeg skal ikke ta den lange togturen på nytt... Dette er hverdagen min nå. Det er kanskje ekstra merkelig siden jeg ikke har noe nytt jeg skal begynne på, jeg skal mer eller mindre bare fortsette i samme leia som i sommer; jobbe, mens jeg leser om alle som er på fadderuke, alle de andre som har første skoledag i morgen. Folket er spredd for alle vinder, noen skal til Nord-Norge, noen skal til Oslo, noen skal til Bergen. Kanskje vil aldri hele danselinja være samlet på ett sted igjen. Det begynner å synke inn. Gjennom Numedal har jeg hatt noen av mine beste opplevelser, og det kan jeg bare være takknemlig for. Og heldigvis kommer også noen av folka til Trondheim, og med fast jobb nå får jeg forhåpentligvis penger til å dra og besøke de andre. Og kanskje har jeg tid til å stikke innom Numedal når IGP og fotballturneringene arrangeres. (En liten nostalgi-trip bare. Festivalblogging snart!)

"Med nytt hår, nytt design, blanke ark."

Hihi, innleggstittelen kommer fra da Åshild gjennomgikk sin bloggforandring(ja, jeg har vært så langt ute og lett etter inspirasjon). Hun begynte riktignok å blogge "på ny adresse", men jeg syns likevel den setningen oppsummerte det ganske godt. For meg pleier forandring å manifestere seg gjennom håret(kommer sikkert et eget innlegg om det senere!), og den nyeste store omveltingen i livet mitt var ikke noe unntak: resultatet ble sidecut, og jeg er storfornøyd.

(jeg har det litt for gøy med disse foto-appene, det roer seg sikkert ned etter hvert)

Før jeg bestemte meg for å gjøre om bloggen helt, drev jeg bare leste gjennom de gamle innleggene for å finne ut om det var noe jeg kunne slette, og jeg kom over et innlegg jeg skrev slutten av sommeren før jeg begynte på KVT:

"Jeg vil ikke begynne på skolen igjen. I hvert fall ikke ny skole. Vil ikke gå på dansing mer eller mindre alene. Og jeg bare utsetter og utsetter å bestille meg linsetime. Forandring er ikke noe for meg."

Og ikke lenge etterpå et innlegg hvor jeg trakk det tilbake. Og jeg tenkte det var veldig representativt for hvordan jeg er; jeg kan være himla nervøs på forhånd, men innerst inne vet jeg jo at jeg liker forandring. Mer enn det, jeg trenger forandring, har ikke godt av å være for stillestående for lenge, og det var jo nettopp grunnen til at jeg søkte meg til KVT in the first place. Etter ti år på samme sted med de samme folka, mer eller mindre, var jeg fryktelig klar for et miljøskifte, og jeg kunne ikke skjønne meg på venninnene mine som brukte avstand som argument for hvilken skole de valgte. Klart, valgte jeg Byåsen ville det ta meg ti minutter å gå til skolen, framfor nesten en time med buss, men om framtida mi skal bli avgjort av hvorvidt jeg kan sove lenge om morgenen eller ikke, tror jeg ikke jeg kommer særlig langt(no offence til nevnte venninner. Søvn er jo viktig det og!). Og KVT viste seg å være et av de smarteste valgene jeg har gjort; jeg ble kjent med noen utrolige mennesker som den dag i dag er noen av mine beste venner, og som gjorde det overlevelig å stå opp en time tidligere hver dag; jeg opplevde og lærte så utrolig mye, på alle mulige plan; jeg hadde noen morsomme og inspirerende lærere, og noen som bare var morsomme, om enn ufrivillig.

Men selv om KVT bare varte tre år, var jeg mot slutten mer sulten på forandring enn jeg noensinne har vært. Hele Trøndelag føltes for lite for meg, jeg ville bort, bort, bort; møte nye folk, prøve nye ting, alt annet enn skole. Å flytte til Numedal var nok det mest utfordrende jeg har gjort i hele mitt liv, men det var akkurat det jeg ville; utfordre meg selv. Det var utrolig mange på trinnet mitt som skulle på folkehøyskole, og veldig mange som søkte seg til Nordfjord, Sagavoll eller lignende skoler. Jeg gikk aktivt inn for å finne en skole hvor jeg ikke kjente noen og som hadde et tilbud jeg følte ville passe meg. Det ble et år som på mange måter ble annerledes enn jeg hadde tenkt, på godt og vondt, men jeg ville ikke byttet det med noe. Ni måneder med fine mennesker, en så dyktig og inspirerende lærer at jeg ikke har ord for det, nye opplevelser og fantastiske reiser. Jeg lærte så mye, ikke minst om meg selv, og tok et valg som har forandra hvordan framtida mi ser ut ganske drastisk.

Nå er jeg hjemme på Melhus igjen, skal prøve meg i arbeidslivet en stund, prøve å komme meg rundt og få besøkt venner som er spredd for alle vinder, mens jeg jobber mot målet jeg har satt meg. Jeg begynner på Let's Dance igjen til høsten, på voksenklasser i jazz og klassisk(og kanskje moderne) samt "styrke og stretch". Det blir noe annet enn å gå hip hop med 15-åringene. Og jeg skal begynne hos en sangpedagog, noe jeg gleder meg veldig til. Å være tilbake i Trøndelag føles faktisk ikke som et skritt tilbake, heller som det første skrittet på en reise som forhåpentligvis kommer til å ta meg langt.