Practical Advice for Difficult Women (#20 - 9th December)

There will come a time when you want to cut off all your hair. Do it. Realise that the thing you want rid of doesn’t lie in the long curls that frame your face so perfectly. Live with short hair for a while. It’ll grow.

You won’t always want to talk to people. That’s okay. When it’s late and you hear your friends talking in the next room, you don’t have to join them. You’re allowed your solitude. It makes company sweeter and it teaches you how to survive alone. You will need that skill.

In the winter, you’ll believe that nothing will ever grow again. You’re wrong. Every year, London looks like it’s on its last legs, wheezing through those last cold days in March. Every year, spring comes like an explosion and the city shakes off its sleep.

Mundane problems will get the better of you sometimes. Don’t worry. Try as you might, life cannot be an endless, beautiful, intense moment. Find comfort in money worries and late trains; they’re a welcome rest in between heartbreaks and breakdowns.

People will call you a cynic, a wry smile on their faces. Pay them no mind. You alone know that you are capable of a love greater than anything they can comprehend. You alone know that you are not willing to sell your identity and respect to the first smirking halfwit to pass by. It is not cynicism. It is reverence for your own vast and fathomless heart, and it makes sense only to love someone who understands that and is awed by it.

You will not always get what you want when you want it. Accept it. Your goals are not set in stone and you are not on a fixed trajectory. Sometimes, life will take its time and you will have to play the long, interminable game. Play it well and with as much grace as you can muster. Live at your own pace.

At night, you will occasionally wake up afraid, wanting to die. Don’t give in. Night plays its tricks, but you are not so easily fooled. Your mind will play its tricks, too. It will make you believe that you’re not who you are, but you must not give in. You take a breath and you tell yourself that you are here. That you always were.

- Love, hunt me down

Appartment tour!

Jeg er hjemme på juleferie nå, og benyttet muligheten til å ta bilder av leiligheten før jeg dro, ettersom den var noenlunde ryddig for en gangs skyld. Kvaliteten på bildene er ikke overveldende, men satser på at dere får et lite inntrykk av hvordan jeg bor.

Dette er yttergangen; døra rett fram er utgangsdøra, til venstre er soverommet og badet er til høyre.

Badet.

Den lille kjøkkenkroken min.

Stue, med sofa som kan slås ut til dobbeltseng. Jeg har ikke bilder av soverommet, for det består bare av klesskap og køyeseng. Mye sengeplass altså, om noen vil komme på overnattingsbesøk.

Ballerinaveggen min.

Ytterligere veggpryd.

Oh say, can you see my eyes, if you can...

Jeg hadde tenkt på det lenge; på samme måte som man tenker man skal ta en tatovering eller hoppe i fallskjerm(og ikke minst, som jeg tenkte på å farge håret), først bare som en latterlig idé, før du plutselig vurderer det helt seriøst, begynner å google bilder og tenker på å bestille time. Det begynte egentlig så tidlig som i fjor; etter at jeg hadde tatt sidecuten kommenterte Ronja at jeg hadde vært fin med kort hår, og jeg og Jenny, som har mer eller mindre samme hårtype, holdt på å le oss i hjel. Aldri i verden, jeg måttet ha rettet det ut hele tiden, du har ikke peiling på hvordan håret vårt fungerer, og hva når det vokser ut igjen, det kommer til å se helt forferdelig ut. Men frøet var sådd.

Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om hvor stor rolle håret mitt har spilt basically hele livet mitt; hat/elsk-forholdet jeg har hatt til det, hvor ofte jeg ønsket jeg hadde normalt, stritt hår som alle andre, eller faktiske krøller som søsteren min, hvor mye av selvbildet mitt som baserer seg på hvordan håret mitt ser ut, hvordan forholdet til håret mitt mer eller mindre speiler hvordan jeg føler meg på en generell basis...Og ikke minst behovet for å change it up på en jevnlig basis, spesielt i forbindelse med TRAUMATISKE og FORFERDELIGE hendelser, som når kjæresten min slo opp eller jeg slutta på folkehøyskolen. Og den siste tida var en god kombinasjon av disse tingene; jeg hadde ikke gjort noe med håret mitt på månedsvis, ikke klipt det, ikke opprettholdt sidecuten, ikke farga etterveksten min. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det(beholde sidecuten eller la den vokse ut; farge håret igjen eller gå tilbake til min gamle farge; klippe det kort eller ikke klippe det kort?), så jeg gjorde ingenting. Que min voksende frustrasjon og mitt dalende selvbilde(det er ikke gøy å se seg selv i speilet og til tider nesten grine). I tillegg til dette skulle jeg flytte og for første gang i mitt liv bo helt alene på et helt fremmed sted, og jeg skulle begynne på en skole hvor jeg skulle slite meg ut hver dag, jeg var singel for første gang på to og et halvt år og i det hele tatt var det mange gode grunner til å gjøre det. Og jeg syns også det er en god øvelse i å ikke bry meg så mye om hvordan håret mitt, eller jeg, ser ut. Seriøst, bare mens jeg skrev dette slo det meg hvor latterlig det er at håret mitt mer eller mindre styrer livet mitt. Alle vet hvor viktig utseende er for jenter, men det bør være grenser. Og samtidig tror jeg håret mitt også har vært et slags sikkerhetsnett, for tross slitte tupper og centimetre med ettervekst kunne jeg likevel gjemme meg bak at det var langt og bølgete, eller som Nirrimi skriver det(tusen ganger bedre enn jeg noen gang kunne gjort det):

For so long my growing hair had been a place of refuge and a way to feel beautiful. Every morning and every night I brushed it. Mostly I wore it in plaits to keep from knotting and when I wore it out it was like a special dress. People would often compliment it, envy it and I loved the way it felt against my bare back.

But it only took a day of forgetting to brush it and it would begin to matte in clumps of ugly knots. I was spending so much of my time preserving what I saw as my beauty that I didn’t stop to realise I could be beautiful without it. Or, here’s a new idea, I didn’t have to be beautiful. At least not in the way society convinces me I should be.

Så ja, jeg måtte faktisk si det samme til meg selv som jeg pleier å rope til TV-skjermen når noen av jentene på Top Model bryter sammen etter en makeover: det er bare hår. Og om det ikke ble så bra ville det vokse ut igjen. Og selv om jeg ikke gjorde det fordi fuckings Tyra Banks mente det ville se bra ut, eller for en jobb(som min amazinge navnesøster Karen Gillian), så ble det viktig for meg. Selve klippinga ble overraskende udramatisk; det var rett og slett ganske tilfredsstillende å kunne vise frisøren bildene av de kortklipte jentene jeg hadde funnet og si "sånn vil jeg ha det", se store tjafser av langt hår forsvinne og høre reaksjonene til de andre i salongen(det gikk mye i "ja, no bli det forandring ja"). Det endte også opp med å bli et sosialt eksperiment; jeg ga ingen lyd fra meg på sosiale medier annet enn en kryptisk facebookstatus, så folk ville ikke få vite hva jeg hadde gjort med mindre de faktisk møtte meg in person(dere vet, litt som da vi var mindre og måtte spørre folk: "Ser du ikke at jeg har klipt meg?"), og reaksjonene jeg fikk var så uendelig mye kulere enn de 30 likes'a jeg har fått på profilbildet mitt på Facebook, nå som jeg endelig har kommet ut av skapet som korthåret der og.

Det føles alltid litt spesielt, hvordan folk som blir kjent med deg på forskjellige tidspunkt i livet ditt, gjerne blir kjent med litt forskjellige sider av deg, og for året her på Bårdar ble håret som en fysisk manifestasjon av dette; ingen her kjenner meg som langhåret, det er bare en person de har sett bilder av. Jeg har ennå ikke bestemt meg om jeg skal holde det kort eller bare la det vokse ut igjen, eller hva jeg skal gjøre med fargen som er omtrent femti prosent ettervekst at the moment, men for tida trives jeg som korthåra, og kjenner det uansett er godt å gi litt f; disse folka her ser meg gjennomsvett, usminka og halvnaken hver dag, så akkurat hvordan håret mitt ser ut er vel det siste jeg trenger å tenke på.

A-Z of unusual words

The Project Twins

8

Torsdag

Hvordan så du ut for et år siden?

For ett år(og en uke) siden hadde jeg fylt 20 år i New York,  og var ganske nøgd med det.

Hvilket er ditt mest brukte ord denne uken?
Visning.

Har du en fobi?
Ikke egentlig en fobi, men kan bli nærmest fysisk dårlig av å lese eller høre om blod. Har ingen problemer med å se det though.

Hva er det beste du har spist hittil denne uka?

Pizzaen på Kafé Spesial i Bergen, takk til Åshild for tips.

Hva er det fineste noen har sagt til deg i dag?
"Glede mæ så masse te å sjå dæ i helga."

Når kjente du deg sist riktig fornøyd med deg selv?
Da jeg sto opp tidlig i morges og dro for å trene.

Hva kommer til å bli gøyest denne helgen?
Bursdagsfeiring med rødvin og noen fine folk!

Hvilken er din gladlåt for tiden?

En Les Miserables-inspirert parodi på will.i.am. sin sang "Scream and Shout", helt fantastisk.
You are now (now) messing with
Jean Valjean and Fantine, wench.

Hva har du sysselsatt deg med når du har hatt dødtid denne uka?
Jeg har vindusshoppet og prøvd å få orden på alle stedene jeg skulle på visning.

Har du gjort/kommer du gjøre noe i uka som du ikke har gjort før?
Vært på visning. Besøkt skolen jeg begynner på til høsten. Gjort styrke- og ballettøvelser jeg aldri har prøvd tidligere.

Hva er du redd for?
Å bli gravid. Å pådra meg en skade så jeg ikke kan danse igjen. Å ikke få til målene jeg har satt meg.

Hvem er den mest kjente personen du har sett i det siste?
Jeg var overbevist om at jeg så Odd Reitan på treningsstudioet mitt for en tid tilbake, men tviler sterkt nå i ettertid.

Hva har vært mest forvirrende den siste tiden?
Hvor fort tida går.

Har uka vært bra så langt?
Ja! Jeg har vært i Bergen og sett på potensielle kollektiv til neste år, besøkt Silje og sett på den nye skolen min, fått brynt meg på Bergensværet og blitt litt mer kjent med min kommende hjemby. Skal prøve å få skrevet et mer utfyllende innlegg snart.

Liste lånt av Niotillfem, via Åshild.

Apropo ballerinaer på veggene...

... tenkte jeg at jeg kunne vise dere hva jeg faktisk har på veggene mine for tida. Jeg hadde et øyeblikk i høst hvor jeg så meg lei på tomme vegger og bilder som lå og fløt, så jeg gjorde det voksne; kjøpte rammer og spikret det opp, og det er ett tema som går litt igjen.

Bildet til venstre har jeg malt selv; jeg gikk en kort periode på tegne- og malekurs gjennom Kulturskolen, og dette er et av svært få bilder jeg har tatt vare på. Læreren min står nok for i hvert fall 30% av jobben, og selve danseren er basert på en annens skisse, men jeg er litt stolt likevel.
De tre egypterdamene på papyrusen ved siden av er også dansere; bildet fikk jeg i gave av mor og far på trettenårsdagen min, som ble feiret i nettopp Egypt.

Denne jenta er også en danser, selv om kanskje ikke disse bildene representerer det så veldig godt.

 Dikt og bilder av den fantastiske Topographe/Anna Peters.

Og inspo-/venneveggen over senga. Fine folk og fine ting og fine øyeblikk.

I 2012...

... møtte jeg Janove og Geir Zahl, og oppførte meg som en professional fangirl.

... fulgte jeg med på Paradise Hotel, og ble revet med. Umulig å unngå når nesten hundre folkehøyskoleelever sitter samla i auditoriet og ser det på storskjerm.
... fikk jeg mange nye opplevelser og muligheter på Numedal.

 ... fant jeg ut hva jeg ville bli når jeg blir stor(og det skremmer livet av meg av og til).
... kom jeg meg ut av landet; lenger enn jeg noensinne har vært og til et helt nytt kontinent og land.

... tok jeg en tårevåt avskjed med noen fine mennesker og en skole som var hjemmet mitt i et år.

... klippet jeg sidecut.

... fikk jeg sommerjobb som gressklipper på Ler Putballpark; og på sitt beste kunne jeg ikke bedt om en bedre sommerjobb: masse sol og frisk luft, med P3 på øret og en hud som faktisk ble brun for en gangs skyld.

... fikk jeg nye briller og har siden fått høre at jeg ligner på Skrillex flere ganger enn jeg har tall på.

... hadde vi et par bra fester på kjøkkenet til Guro.

... var jeg på mitt fjerde og dårligste(og siste?) Jorddunst(men vi klarte lage litt stemning likevel).

... hadde jeg en nær-Beatles-opplevelse med Ingrid.

...  fikk jeg tatt igjen festivalopplevelsen med et ganske fantastisk Pstereo. Posing with the paper skjedde også. (dag 1) (dag 2)

... dro jeg til Køben og traff Åshild for andre gang noensinne. Vi hang litt på skolen hennes og i leiligheten hennes og Københavns gater og parker og og så Lady Gaga live og det var veldig fint.

... begynte jeg hos sangpedagog og på klassisk ballett, og utviklet meg mer enn jeg kunne drømt om.
... prøvde jeg meg på NaNoWriMo, og selv om det gikk sånn passe rett ut vinduet, kom jeg meg et godt stykke på vei med et prosjekt som jeg gleder meg til å gjøre ferdig i 2013(hashtag optimist).

Karen!

Ikke at jeg tror det er så mange som leser denne bloggen som ikke vet hvem jeg er, og fjeset mitt begynner dere vel uansett bli godt kjent med, men siden jeg holder på med denne "ny start"-greia, kan jeg like så godt ta den helt ut og presentere meg selv.
(Trykk på bildene for kilder(unntatt det av meg obviously))

Jeg heter Karen, er 20 år(og syns fortsatt det er rart), født og oppvokst i Trondheim, flyttet til Melhus for snart tre år siden, og her bor jeg nå med mor og far. Jeg er nylig ferdig med et år på danselinja på Idrettsskolen Numedal Folkehøyskole, og dette begynner å bli farlig likt begynnelsen på jobbsøknaden min.

Jeg er glad i danse, som dere sikker skjønner(det snakker jeg for øvrig også mye om i jobbsøknader... anyways). Har gått på dansekurs siden jeg var liten, men det var året mitt på Numedal som virkelig tente lidenskapen i meg. Jeg pleide også å se på meg selv som en hip hop-danser, men nå har jeg åpnet for øynene for mer lyriske danseformer, og jeg har så smått begynt å koreografere på egenhånd.

Foruten å danse er jeg glad i å skrive, som dere kan se eksempler på her og her. Dette har jeg drevet så lenge jeg kan huske, og har vært en lidenskap i mange, mange år.

Skrivegleden er antakeligvis et resultat av at jeg alltid har vært glad i å lese, bøker er en stor del av livet mitt og kommer nok alltid til å være det; jeg leser hver dag og elsker å dykke ned i og ta del i andre verdener og andres liv. Drømmen er å se mitt eget navn på en bokrygg en dag.

Jeg er også veldig glad i musikk, både å høre på og å synge selv. I likhet med dans har sang vært en hobby lenge, før jeg fikk et mer bevisst og lidenskapelig forhold til det på Numedal.

Å si at jeg er en katteperson er en underdrivelse, det er nesten fysisk umulig for meg å se en katt uten å lokke på den og kose med den. Kunne aldri blitt sammen med en allergiker.

Ellers er jeg vel som de fleste på min alder, jeg liker å finne på ting med venner, prate, le, dra på kafé, en god fest, vin, unnskyldninger til å pynte meg(de som følger meg på instagram har vel fått med seg min svakhet for neglelakk), teater, klemmer, kyssing, kjoler, pene sko, festivaler, konserter... og resten kommer vel fram etter hvert som jeg skriver mer^^