A prelude to spring

De siste ukene har generelt vært prega av mye sosialt samvær, men i helga tok det virkelig av, og det har vært så deilig! Filmkveld/vinkveld/firemannsparty med Janin, Sara og Stian på fredag, hungoverpiknik/strikkeparty på plenen med Janin og Sara på lørdag, så dukka Stian opp igjen og vi lagde taco, og til sist joina Steph og Julie oss for Star Wars-maraton(vi orka bare fire og fem though, så vi fullfører vel en gang til helga). På søndag inviterte Jon og Anu på sol på "verandaen", og det ble en fin gjeng der og, og flere runder med bønnespillet. Sitter igjen med den gode følelsen av vår, og kan ikke annet enn å glede meg til tida framover.

Stjernestøv

"For a star to be born, there is one thing that must happen: a gaseous nebula must collapse.

So collapse.
Crumble.
This is not your destruction.

This is your birth."

N.T.

Eller som Nietzsche sa: "You must have chaos inside you to give birth to a dancing star". Kanskje nettopp fordi dette skoleåret har vært av de vanskeligste, hardeste, vondeste og mest utfordrende i hele mitt liv, så har jeg nå kommet inn på en skole jeg virkelig ville inn på, og jeg skal få danse i hvert fall tre år til. Og det blir sikkert ikke mindre vanskelig, hardt, vondt og utfordrende, men forhåpentligvis av bedre grunner og på bedre måter, om man kan si noe sånt. Jeg gleder meg i hvert fall, noe helt utrolig.

We're never alone in anything

“Your body is made of the same elements that lionesses are built from. Three quarters of you is the same kind of water that beats rocks to rubble, wears stones away. Your DNA translates into the same twenty amino acids that wolf genes code for. When you look in the mirror and feel weak, remember, the air you breathe in fuels forest fires capable of destroying everything they touch. On the days you feel ugly, remember: diamonds are only carbon. You are so much more.”

- idayumumtaz

Practical Advice for Difficult Women (#20 - 9th December)

There will come a time when you want to cut off all your hair. Do it. Realise that the thing you want rid of doesn’t lie in the long curls that frame your face so perfectly. Live with short hair for a while. It’ll grow.

You won’t always want to talk to people. That’s okay. When it’s late and you hear your friends talking in the next room, you don’t have to join them. You’re allowed your solitude. It makes company sweeter and it teaches you how to survive alone. You will need that skill.

In the winter, you’ll believe that nothing will ever grow again. You’re wrong. Every year, London looks like it’s on its last legs, wheezing through those last cold days in March. Every year, spring comes like an explosion and the city shakes off its sleep.

Mundane problems will get the better of you sometimes. Don’t worry. Try as you might, life cannot be an endless, beautiful, intense moment. Find comfort in money worries and late trains; they’re a welcome rest in between heartbreaks and breakdowns.

People will call you a cynic, a wry smile on their faces. Pay them no mind. You alone know that you are capable of a love greater than anything they can comprehend. You alone know that you are not willing to sell your identity and respect to the first smirking halfwit to pass by. It is not cynicism. It is reverence for your own vast and fathomless heart, and it makes sense only to love someone who understands that and is awed by it.

You will not always get what you want when you want it. Accept it. Your goals are not set in stone and you are not on a fixed trajectory. Sometimes, life will take its time and you will have to play the long, interminable game. Play it well and with as much grace as you can muster. Live at your own pace.

At night, you will occasionally wake up afraid, wanting to die. Don’t give in. Night plays its tricks, but you are not so easily fooled. Your mind will play its tricks, too. It will make you believe that you’re not who you are, but you must not give in. You take a breath and you tell yourself that you are here. That you always were.

- Love, hunt me down

And I hope, somewhere in the next year, you surprise yourself.

Noe av det fineste med instagram er å kunne se tilbake på alt man har gjort; med et år som slutta less than great er det fint å kunne bla tilbake og se at det ikke bare var nedturer.

2013 starta den 18. januar i følge Instagram; jeg hadde gått uten smarttelefon en stund etter at den første ble stjelt i romjula, og da jeg endelig fikk ny ble det selvfølgelig feira med en glitrende selfie. Ellers var januar prega av turer til Oslo; først for å se Kaizers i Operaen med Ingrid og så for å dra på auditions. Aurora stilte opp med husrom og selskap.

Februar var ganske begivenhetsløs; når jeg ikke jobba var jeg stort sett en instagramklisjé.

Mars derimot, starta friskt med stormtur på Frøya, og fulgte opp med Kvinnedagen, som ble feiret med fine kvinner og Svartlamoen Hardkor-konsert. Jeg unna meg et skikkelig frisørbesøk, og var på årets andre Kaizers-konsert. Jeg kom ikke inn på skolene i Oslo, men ble tilbydt plass på det yrkesforberedende studiet til Bårdar, og takket ja til plass i Bergen. Det hele ble fint rundet av med katteutstilling aka heaven.

I april fylte jeg 21 år, dro til Bergen på visninger og fikk rom i et kollektiv(forgjeves, skulle det vise seg), feira meg selv med fine folk.

I mai kom varmen til Trøndelag; jeg måtte jobbe på nasjonaldagen; jeg hjalp Jenny med en fotoshoot og holdt på å fryse i hjel(og har fortsatt ikke fått sett bildene!); jeg var på avslutning med musikkskolen hvor jeg hadde tatt sangtimer; jeg forlot varmen i Trøndelag til fordel for varmen i København/Afrika.

Jeg tok latterlig få bilder i Køben, så 1 og 3 er stjålet fra Åshild; vi drakk mye vin og danset på Distortion, og her er en skål for at vi snart ikke har telling på hvor mange ganger vi har møtt hverandre irl. Ellers feiret jeg Ingrid i Rennebu, var tilbake på putballbanen og reiste til London.

Juli: Jeg var i London med noen av de fineste jeg vet om, og fikk kjevebetennelse.

I august gikk tida mi på Narvesen mot slutten; folk visste det ikke da(jeg var neimen ikke sikker selv), men jeg tok min siste selfie med langt hår; Kaizers hadde konsert på Frøya og jeg fikk endelig stå helt forrest; jeg dro til Tvedestrand for å sjekke ut byen, og hybelen jeg desperat hadde fått tak i da det visste seg at Bårdar i Bergen måtte legge ned, og jeg fikk fort erfare hvor greie de jeg leier hos er; jeg reiste hjem igjen for å feire Synne og få med meg min aller siste Kaizerskonsert.

I september starta skolen for fullt; jeg reiste til Savalen fjellhotell og spa for å feire farmor med familien, og posta min første selfie med kort hår, og jeg reiste hjem på høstferie.

Oktober var fin; da høstferien tok slutt kjørte mor og far meg tilbake til Tvedestrand; for å se byen og hybelen; skolen bød på nye utfordringer, og folka ble bare finere og finere.

Og det ble avgjørende i november, som ville vært helt uutholdelig om jeg ikke hadde hatt fantastiske mennesker til å distrahere meg og muntre meg opp.

Desember ble heldigvis også prega av hvor heldig jeg stort sett er med menneskene i livet mitt, og jeg begynner å lære at om jeg skal la én person avgjøre hvordan jeg har det med meg selv, så må den personen nettopp være: meg selv. 2013 ble kontrastfylt og prega av avslutninger; skål for at 2014 blir fylt av nye begynnelser og enda flere fine folk.

1

(Anna Peters)

This is what surviving looks like

"And it has been
one hell
of a year.
I have worn
the seasons
under my sleeves,
on my thighs,
running down my cheeks.
This is what
surviving
looks like, my dear."

Michelle K.