"Med nytt hår, nytt design, blanke ark."

Hihi, innleggstittelen kommer fra da Åshild gjennomgikk sin bloggforandring(ja, jeg har vært så langt ute og lett etter inspirasjon). Hun begynte riktignok å blogge "på ny adresse", men jeg syns likevel den setningen oppsummerte det ganske godt. For meg pleier forandring å manifestere seg gjennom håret(kommer sikkert et eget innlegg om det senere!), og den nyeste store omveltingen i livet mitt var ikke noe unntak: resultatet ble sidecut, og jeg er storfornøyd.

(jeg har det litt for gøy med disse foto-appene, det roer seg sikkert ned etter hvert)

Før jeg bestemte meg for å gjøre om bloggen helt, drev jeg bare leste gjennom de gamle innleggene for å finne ut om det var noe jeg kunne slette, og jeg kom over et innlegg jeg skrev slutten av sommeren før jeg begynte på KVT:

"Jeg vil ikke begynne på skolen igjen. I hvert fall ikke ny skole. Vil ikke gå på dansing mer eller mindre alene. Og jeg bare utsetter og utsetter å bestille meg linsetime. Forandring er ikke noe for meg."

Og ikke lenge etterpå et innlegg hvor jeg trakk det tilbake. Og jeg tenkte det var veldig representativt for hvordan jeg er; jeg kan være himla nervøs på forhånd, men innerst inne vet jeg jo at jeg liker forandring. Mer enn det, jeg trenger forandring, har ikke godt av å være for stillestående for lenge, og det var jo nettopp grunnen til at jeg søkte meg til KVT in the first place. Etter ti år på samme sted med de samme folka, mer eller mindre, var jeg fryktelig klar for et miljøskifte, og jeg kunne ikke skjønne meg på venninnene mine som brukte avstand som argument for hvilken skole de valgte. Klart, valgte jeg Byåsen ville det ta meg ti minutter å gå til skolen, framfor nesten en time med buss, men om framtida mi skal bli avgjort av hvorvidt jeg kan sove lenge om morgenen eller ikke, tror jeg ikke jeg kommer særlig langt(no offence til nevnte venninner. Søvn er jo viktig det og!). Og KVT viste seg å være et av de smarteste valgene jeg har gjort; jeg ble kjent med noen utrolige mennesker som den dag i dag er noen av mine beste venner, og som gjorde det overlevelig å stå opp en time tidligere hver dag; jeg opplevde og lærte så utrolig mye, på alle mulige plan; jeg hadde noen morsomme og inspirerende lærere, og noen som bare var morsomme, om enn ufrivillig.

Men selv om KVT bare varte tre år, var jeg mot slutten mer sulten på forandring enn jeg noensinne har vært. Hele Trøndelag føltes for lite for meg, jeg ville bort, bort, bort; møte nye folk, prøve nye ting, alt annet enn skole. Å flytte til Numedal var nok det mest utfordrende jeg har gjort i hele mitt liv, men det var akkurat det jeg ville; utfordre meg selv. Det var utrolig mange på trinnet mitt som skulle på folkehøyskole, og veldig mange som søkte seg til Nordfjord, Sagavoll eller lignende skoler. Jeg gikk aktivt inn for å finne en skole hvor jeg ikke kjente noen og som hadde et tilbud jeg følte ville passe meg. Det ble et år som på mange måter ble annerledes enn jeg hadde tenkt, på godt og vondt, men jeg ville ikke byttet det med noe. Ni måneder med fine mennesker, en så dyktig og inspirerende lærer at jeg ikke har ord for det, nye opplevelser og fantastiske reiser. Jeg lærte så mye, ikke minst om meg selv, og tok et valg som har forandra hvordan framtida mi ser ut ganske drastisk.

Nå er jeg hjemme på Melhus igjen, skal prøve meg i arbeidslivet en stund, prøve å komme meg rundt og få besøkt venner som er spredd for alle vinder, mens jeg jobber mot målet jeg har satt meg. Jeg begynner på Let's Dance igjen til høsten, på voksenklasser i jazz og klassisk(og kanskje moderne) samt "styrke og stretch". Det blir noe annet enn å gå hip hop med 15-åringene. Og jeg skal begynne hos en sangpedagog, noe jeg gleder meg veldig til. Å være tilbake i Trøndelag føles faktisk ikke som et skritt tilbake, heller som det første skrittet på en reise som forhåpentligvis kommer til å ta meg langt.