Jeg var ikke født da Brå brakk staven, så for min generasjon er nok dette et mer relevant referansepunkt, dessverre. En dag som så lett ville blitt en av de dagene som bare forsvinner i massen av late sommerdager, har nå brent seg inn i minnene mine, og kommer sannsynligvis ikke til å forsvinne med det første. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var, og nesten hele hendelsesforløpet den dagen.
Jeg var på Frøya, hjemme hos S.A., da faren skrudde på CNN og vi så de første bildene fra regjeringskvartalet. Det var helt surrealistisk at de bildene skulle være fra Norge, det var som å se en av de mange krigssonene man til stadighet ser på nyhetene, det gjorde nesten ikke noe inntrykk fordi det var så uvirkelig. Den samme amatørfilmen som gikk i loop, knuste vinduer og knust glass og støv, mennesker som løp. Jeg reiste meg, satte meg ved PC-en, gikk inn på dagbladet og vg for å se om de visste noe mer, så en overskrift om at det var meldt om skyting på Utøya, vet ikke hvorfor jeg merka meg det, det sa meg ingenting, det meldes om skyting stadig vekk.
Jeg skulle hjem, hadde vel vært på Frøya en stund. Møtte Nathan og Olekå på bussen, reiste sammen med dem. På båten fant jeg fram PC-en; på et usigelig treigt nett prøvde jeg å finne ut mer. Da hadde de første tweetene og statusene om å ikke ringe de på Utøya dukket opp. Snakket litt med Olekå om det, men vi visste så lite, ante ikke hva som foregikk.
Vel hjemme sto TV-en på hele kvelden. Oppdateringer, tallet på døde steg; i ettertid kan jeg bare prise meg lykkelig for at jeg ikke husket det bestevenninna mi hadde fortalt meg tidligere i sommer, at hun skulle på en politisk sommerleir med kjæresten. Det jeg husker i ettertid var at broren spurte på facebook om noen hadde hørt fra henne, men jeg koblet det ikke. Å gå med den redselen tror jeg ikke jeg hadde taklet. Da vi la oss var det kanskje ti-tjue bekrefta døde, da vi sto opp var tallet over åtti.
Tallet ble nedjustert etter hvert, men 77 personer er likevel umulig mange. En av de var broren til ei venninne av søstera mi, en gutt jeg hadde mange felles venner med. Men min Jenny skrev på facebook at hun var i live og uskadd.
Et par dager senere kjørte jeg og Johanna til byen, vi skulle hente S.A. som kom med båten. Vi var litt tidlig ute, så vi stoppet i sentrum, skulle innom Rema eller noe. Vi gikk forbi Olav Tryggvason, hvor folk hadde lagt ned roser og tent lys. På vei tilbake sto det en gruppe ungdommer der, og der var hun, helt tilfeldigvis. Å klemme bestevenninna si og høre henne fortelle hvordan hun har løpt for livet, lagt på svøm og sett folk bli skutt på bredden, det finnes ikke ord som kan beskrive det. Igjen det uvirkelige, som om hun bare gjenforteller handlingen i en skrekkfilm hun har sett. Jeg kan bare være evig takknemlig for de som plukket henne opp; å få venninna mi tilbake fra Utøya i live er den beste gaven jeg noensinne kunne bedt om.
Det siste året har vært preget av den julidagen, ikke minst de siste månedene. Det er rart; fram til rettssaken begynte hadde jeg nærmest glemt regjeringskvartalet, at ABB sto bak det også. Det kommer alltid til å være uvirkelig, den ugjenopprettelige skaden han påførte oss.
I dag, 22. juli 2012, ett år senere, full circle. Jeg er hjemme hos S.A., ser minnemarkeringa på NRK, skal snart ta buss og båt hjem. Som om tida har stått stille. Men det har gått ett år. Jenny skriver om det her, hun har forandret seg, det har forandret oss. Det som skjedde kommer alltid til å prege oss, men dagen i dag har bare vært fylt med kjærlighet. Og det burde alle dager være, nå mer enn før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar