Jorddunst

Jorddunst 2012 ble ikke som tidligere Jordunster, uten at vi trenger gå så nøye inn på det, men det var i hvert fall noen fine folk, telt(som ble redningen da det regnet sidelengs(og når det bare regnet nedover også, for så vidt)), vin, noen bra konserter, god stemning på jamscenen, vi begynte å si alt i instagramhashtags, jeg fikk igjen høre at jeg ligna på Skrillex, jeg fikk nye bestevenner, jeg møtte jenter jeg hadde undervist i praksisuka, som absolutt måtte komme på hva jeg het og som syntes jeg var kjempeflink til å danse, jeg deala vin, "på russekort så står det russekort, ruuuuussekoooort", på She keeps bees-konserten fant jeg ut at det ble bedre bilder med Man with camera-appen, nå i ettertid vet jeg ikke helt.

Hvor var du 22. juli?

(bildene er ikke tatt av meg, klikk på de for link)

Jeg var ikke født da Brå brakk staven, så for min generasjon er nok dette et mer relevant referansepunkt, dessverre. En dag som så lett ville blitt en av de dagene som bare forsvinner i massen av late sommerdager, har nå brent seg inn i minnene mine, og kommer sannsynligvis ikke til å forsvinne med det første. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var, og nesten hele hendelsesforløpet den dagen.

Jeg var på Frøya, hjemme hos S.A., da faren skrudde på CNN og vi så de første bildene fra regjeringskvartalet. Det var helt surrealistisk at de bildene skulle være fra Norge, det var som å se en av de mange krigssonene man til stadighet ser på nyhetene, det gjorde nesten ikke noe inntrykk fordi det var så uvirkelig. Den samme amatørfilmen som gikk i loop, knuste vinduer og knust glass og støv, mennesker som løp. Jeg reiste meg, satte meg ved PC-en, gikk inn på dagbladet og vg for å se om de visste noe mer, så en overskrift om at det var meldt om skyting på Utøya, vet ikke hvorfor jeg merka meg det, det sa meg ingenting, det meldes om skyting stadig vekk.

Jeg skulle hjem, hadde vel vært på Frøya en stund. Møtte Nathan og Olekå på bussen, reiste sammen med dem. På båten fant jeg fram PC-en; på et usigelig treigt nett prøvde jeg å finne ut mer. Da hadde de første tweetene og statusene om å ikke ringe de på Utøya dukket opp. Snakket litt med Olekå om det, men vi visste så lite, ante ikke hva som foregikk.

Vel hjemme sto TV-en på hele kvelden. Oppdateringer, tallet på døde steg; i ettertid kan jeg bare prise meg lykkelig for at jeg ikke husket det bestevenninna mi hadde fortalt meg tidligere i sommer, at hun skulle på en politisk sommerleir med kjæresten. Det jeg husker i ettertid var at broren spurte på facebook om noen hadde hørt fra henne, men jeg koblet det ikke. Å gå med den redselen tror jeg ikke jeg hadde taklet. Da vi la oss var det kanskje ti-tjue bekrefta døde, da vi sto opp var tallet over åtti.

Tallet ble nedjustert etter hvert, men 77 personer er likevel umulig mange. En av de var broren til ei venninne av søstera mi, en gutt jeg hadde mange felles venner med. Men min Jenny skrev på facebook at hun var i live og uskadd.

Et par dager senere kjørte jeg og Johanna til byen, vi skulle hente S.A. som kom med båten. Vi var litt tidlig ute, så vi stoppet i sentrum, skulle innom Rema eller noe. Vi gikk forbi Olav Tryggvason, hvor folk hadde lagt ned roser og tent lys. På vei tilbake sto det en gruppe ungdommer der, og der var hun, helt tilfeldigvis. Å klemme bestevenninna si og høre henne fortelle hvordan hun har løpt for livet, lagt på svøm og sett folk bli skutt på bredden, det finnes ikke ord som kan beskrive det. Igjen det uvirkelige, som om hun bare gjenforteller handlingen i en skrekkfilm hun har sett. Jeg kan bare være evig takknemlig for de som plukket henne opp; å få venninna mi tilbake fra Utøya i live er den beste gaven jeg noensinne kunne bedt om.

Det siste året har vært preget av den julidagen, ikke minst de siste månedene. Det er rart; fram til rettssaken begynte hadde jeg nærmest glemt regjeringskvartalet, at ABB sto bak det også. Det kommer alltid til å være uvirkelig, den ugjenopprettelige skaden han påførte oss.

I dag, 22. juli 2012, ett år senere, full circle. Jeg er hjemme hos S.A., ser minnemarkeringa på NRK, skal snart ta buss og båt hjem. Som om tida har stått stille. Men det har gått ett år. Jenny skriver om det her, hun har forandret seg, det har forandret oss. Det som skjedde kommer alltid til å prege oss, men dagen i dag har bare vært fylt med kjærlighet. Og det burde alle dager være, nå mer enn før.

Karen!

Ikke at jeg tror det er så mange som leser denne bloggen som ikke vet hvem jeg er, og fjeset mitt begynner dere vel uansett bli godt kjent med, men siden jeg holder på med denne "ny start"-greia, kan jeg like så godt ta den helt ut og presentere meg selv.
(Trykk på bildene for kilder(unntatt det av meg obviously))

Jeg heter Karen, er 20 år(og syns fortsatt det er rart), født og oppvokst i Trondheim, flyttet til Melhus for snart tre år siden, og her bor jeg nå med mor og far. Jeg er nylig ferdig med et år på danselinja på Idrettsskolen Numedal Folkehøyskole, og dette begynner å bli farlig likt begynnelsen på jobbsøknaden min.

Jeg er glad i danse, som dere sikker skjønner(det snakker jeg for øvrig også mye om i jobbsøknader... anyways). Har gått på dansekurs siden jeg var liten, men det var året mitt på Numedal som virkelig tente lidenskapen i meg. Jeg pleide også å se på meg selv som en hip hop-danser, men nå har jeg åpnet for øynene for mer lyriske danseformer, og jeg har så smått begynt å koreografere på egenhånd.

Foruten å danse er jeg glad i å skrive, som dere kan se eksempler på her og her. Dette har jeg drevet så lenge jeg kan huske, og har vært en lidenskap i mange, mange år.

Skrivegleden er antakeligvis et resultat av at jeg alltid har vært glad i å lese, bøker er en stor del av livet mitt og kommer nok alltid til å være det; jeg leser hver dag og elsker å dykke ned i og ta del i andre verdener og andres liv. Drømmen er å se mitt eget navn på en bokrygg en dag.

Jeg er også veldig glad i musikk, både å høre på og å synge selv. I likhet med dans har sang vært en hobby lenge, før jeg fikk et mer bevisst og lidenskapelig forhold til det på Numedal.

Å si at jeg er en katteperson er en underdrivelse, det er nesten fysisk umulig for meg å se en katt uten å lokke på den og kose med den. Kunne aldri blitt sammen med en allergiker.

Ellers er jeg vel som de fleste på min alder, jeg liker å finne på ting med venner, prate, le, dra på kafé, en god fest, vin, unnskyldninger til å pynte meg(de som følger meg på instagram har vel fått med seg min svakhet for neglelakk), teater, klemmer, kyssing, kjoler, pene sko, festivaler, konserter... og resten kommer vel fram etter hvert som jeg skriver mer^^

Hvor mye veier en hipster?

Ett instagram.
(dette er et av de gjennomtenkte innlegga jeg har brukt tid på)

"Med nytt hår, nytt design, blanke ark."

Hihi, innleggstittelen kommer fra da Åshild gjennomgikk sin bloggforandring(ja, jeg har vært så langt ute og lett etter inspirasjon). Hun begynte riktignok å blogge "på ny adresse", men jeg syns likevel den setningen oppsummerte det ganske godt. For meg pleier forandring å manifestere seg gjennom håret(kommer sikkert et eget innlegg om det senere!), og den nyeste store omveltingen i livet mitt var ikke noe unntak: resultatet ble sidecut, og jeg er storfornøyd.

(jeg har det litt for gøy med disse foto-appene, det roer seg sikkert ned etter hvert)

Før jeg bestemte meg for å gjøre om bloggen helt, drev jeg bare leste gjennom de gamle innleggene for å finne ut om det var noe jeg kunne slette, og jeg kom over et innlegg jeg skrev slutten av sommeren før jeg begynte på KVT:

"Jeg vil ikke begynne på skolen igjen. I hvert fall ikke ny skole. Vil ikke gå på dansing mer eller mindre alene. Og jeg bare utsetter og utsetter å bestille meg linsetime. Forandring er ikke noe for meg."

Og ikke lenge etterpå et innlegg hvor jeg trakk det tilbake. Og jeg tenkte det var veldig representativt for hvordan jeg er; jeg kan være himla nervøs på forhånd, men innerst inne vet jeg jo at jeg liker forandring. Mer enn det, jeg trenger forandring, har ikke godt av å være for stillestående for lenge, og det var jo nettopp grunnen til at jeg søkte meg til KVT in the first place. Etter ti år på samme sted med de samme folka, mer eller mindre, var jeg fryktelig klar for et miljøskifte, og jeg kunne ikke skjønne meg på venninnene mine som brukte avstand som argument for hvilken skole de valgte. Klart, valgte jeg Byåsen ville det ta meg ti minutter å gå til skolen, framfor nesten en time med buss, men om framtida mi skal bli avgjort av hvorvidt jeg kan sove lenge om morgenen eller ikke, tror jeg ikke jeg kommer særlig langt(no offence til nevnte venninner. Søvn er jo viktig det og!). Og KVT viste seg å være et av de smarteste valgene jeg har gjort; jeg ble kjent med noen utrolige mennesker som den dag i dag er noen av mine beste venner, og som gjorde det overlevelig å stå opp en time tidligere hver dag; jeg opplevde og lærte så utrolig mye, på alle mulige plan; jeg hadde noen morsomme og inspirerende lærere, og noen som bare var morsomme, om enn ufrivillig.

Men selv om KVT bare varte tre år, var jeg mot slutten mer sulten på forandring enn jeg noensinne har vært. Hele Trøndelag føltes for lite for meg, jeg ville bort, bort, bort; møte nye folk, prøve nye ting, alt annet enn skole. Å flytte til Numedal var nok det mest utfordrende jeg har gjort i hele mitt liv, men det var akkurat det jeg ville; utfordre meg selv. Det var utrolig mange på trinnet mitt som skulle på folkehøyskole, og veldig mange som søkte seg til Nordfjord, Sagavoll eller lignende skoler. Jeg gikk aktivt inn for å finne en skole hvor jeg ikke kjente noen og som hadde et tilbud jeg følte ville passe meg. Det ble et år som på mange måter ble annerledes enn jeg hadde tenkt, på godt og vondt, men jeg ville ikke byttet det med noe. Ni måneder med fine mennesker, en så dyktig og inspirerende lærer at jeg ikke har ord for det, nye opplevelser og fantastiske reiser. Jeg lærte så mye, ikke minst om meg selv, og tok et valg som har forandra hvordan framtida mi ser ut ganske drastisk.

Nå er jeg hjemme på Melhus igjen, skal prøve meg i arbeidslivet en stund, prøve å komme meg rundt og få besøkt venner som er spredd for alle vinder, mens jeg jobber mot målet jeg har satt meg. Jeg begynner på Let's Dance igjen til høsten, på voksenklasser i jazz og klassisk(og kanskje moderne) samt "styrke og stretch". Det blir noe annet enn å gå hip hop med 15-åringene. Og jeg skal begynne hos en sangpedagog, noe jeg gleder meg veldig til. Å være tilbake i Trøndelag føles faktisk ikke som et skritt tilbake, heller som det første skrittet på en reise som forhåpentligvis kommer til å ta meg langt.

Ett fel närmare rätt

I dag dro søsknene mine og jeg på roadtrip til Rindal for å besøke farmor og farfar. De ble veldig glad for at vi kom på besøk, og siden været viste seg fra sin bedre side, innleda vi like så godt badesesongen(den starta seint i år). Igeltjønna i Rindal er kanskje den fineste badeplassen jeg veit om, og ikke bare fordi det er et av mine barndoms paradis.

I tillegg ble det (altfor) mye god mat, noe som hører med når en er i Rindal:)

To give my gun away when it's loaded

Jeg merker at den lille dvalen jeg hadde hjalp veldig, motivasjonen og innstillingen til å blogge er helt annerledes. Jeg er fortsatt i startfasen når det kommer til min bloggforandring, men håper ting vil falle på plass etter hvert; at jeg vil komme inn i en rytme og klare å produsere gode og solide blogginnlegg. Akkurat nå er jeg godt i gang med å samle inspirasjon; jeg er inne på andre fine blogger for å se hvordan de gjør det i forhold til ting som tagging av innlegg, utforming av bloggen... og temaer å blogge om. Hjartesmil er definitivt en inspirasjonskilde, jeg kommer til å benytte meg stort av hennes blog tips; jeg skal prøve å blogge mer konsekvent og mindre sporadisk, men samtidig bruke tid på hvert enkelt innlegg, ikke bare spy ut alt som faller meg inn. Som tidligere nevnt skal jeg også bli flinkere til å bruke bilder, og jeg skal prøve å jobbe med noen faste innlegg som kommer til å gå igjen. Men først og fremst kommer dette til å være en blogg om meg og om hverdagen min, om jobb, venner, hobbyer, skole(etter hvert) og alt som utgjør Karen.

(haha, utforsker fortsatt telefonen og finner nye, spennende apper. Man with camera er mitt nye leketøy)

(revisited)

Som dere (forhåpentligvis) ser, så har det skjedd noen forandringer her, både i design og innhold. Jeg har lenge tenkt at noe måtte gjøres med bloggen, men klarte ikke bestemme meg for hva. Jeg ville egentlig ikke slette alle innleggene; selv om det er mye laber kvalitet, var de fortsatt et arkiv over livet mitt og noe jeg ville beholde. Å lage en helt ny blogg var også uaktuelt, jeg liker tittelen og har vanskelig nok med å holde på leserne som det er(ikke at en bloggdvale akkurat hjelper så mye på det). Men, jeg trengte å fornye noe; jeg har vært uinspirert og lei og følte nesten jeg ikke fortjente de få leserne jeg faktisk hadde, så dårlig stod det til. Så leste jeg denne posten på Hjartesmil sin blogg, og det ble det lille dyttet i ryggen jeg trengte; jeg vil at bloggen skal være noe folk har lyst til å lese, noe som ser bra ut og i tillegg har et innhold. Så, jeg opprettet en arkivblogg som jeg lastet alle de gamle innleggene over til(og den er for my eyes only, dessverre), så slettet jeg de herfra og gikk inn i en tenke- og planleggingsdvale.

Jeg bestemte meg for å vente med å blogge igjen til jeg fikk skaffet meg en kameratelefon, for noe av det jeg har savnet mest på bloggen er bilder, noe å hvile øynene på annet enn tekst. Tror jeg vil blogge bedre og oftere nå som jeg kan ta bilder når som helst, for telefon er noe jeg har med overalt, i motsetning til kamera. Så hils på min nye medblogger.

(og vær så snill ignorer at jeg tar bildet i speilet på badet. Det skal ikke bli en sånn blogg, jeg lover)
Har hatt den tre dager og er allerede instagramfrelst, så det er bare å glede seg, dere.