Oh say, can you see my eyes, if you can...

Jeg hadde tenkt på det lenge; på samme måte som man tenker man skal ta en tatovering eller hoppe i fallskjerm(og ikke minst, som jeg tenkte på å farge håret), først bare som en latterlig idé, før du plutselig vurderer det helt seriøst, begynner å google bilder og tenker på å bestille time. Det begynte egentlig så tidlig som i fjor; etter at jeg hadde tatt sidecuten kommenterte Ronja at jeg hadde vært fin med kort hår, og jeg og Jenny, som har mer eller mindre samme hårtype, holdt på å le oss i hjel. Aldri i verden, jeg måttet ha rettet det ut hele tiden, du har ikke peiling på hvordan håret vårt fungerer, og hva når det vokser ut igjen, det kommer til å se helt forferdelig ut. Men frøet var sådd.

Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om hvor stor rolle håret mitt har spilt basically hele livet mitt; hat/elsk-forholdet jeg har hatt til det, hvor ofte jeg ønsket jeg hadde normalt, stritt hår som alle andre, eller faktiske krøller som søsteren min, hvor mye av selvbildet mitt som baserer seg på hvordan håret mitt ser ut, hvordan forholdet til håret mitt mer eller mindre speiler hvordan jeg føler meg på en generell basis...Og ikke minst behovet for å change it up på en jevnlig basis, spesielt i forbindelse med TRAUMATISKE og FORFERDELIGE hendelser, som når kjæresten min slo opp eller jeg slutta på folkehøyskolen. Og den siste tida var en god kombinasjon av disse tingene; jeg hadde ikke gjort noe med håret mitt på månedsvis, ikke klipt det, ikke opprettholdt sidecuten, ikke farga etterveksten min. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det(beholde sidecuten eller la den vokse ut; farge håret igjen eller gå tilbake til min gamle farge; klippe det kort eller ikke klippe det kort?), så jeg gjorde ingenting. Que min voksende frustrasjon og mitt dalende selvbilde(det er ikke gøy å se seg selv i speilet og til tider nesten grine). I tillegg til dette skulle jeg flytte og for første gang i mitt liv bo helt alene på et helt fremmed sted, og jeg skulle begynne på en skole hvor jeg skulle slite meg ut hver dag, jeg var singel for første gang på to og et halvt år og i det hele tatt var det mange gode grunner til å gjøre det. Og jeg syns også det er en god øvelse i å ikke bry meg så mye om hvordan håret mitt, eller jeg, ser ut. Seriøst, bare mens jeg skrev dette slo det meg hvor latterlig det er at håret mitt mer eller mindre styrer livet mitt. Alle vet hvor viktig utseende er for jenter, men det bør være grenser. Og samtidig tror jeg håret mitt også har vært et slags sikkerhetsnett, for tross slitte tupper og centimetre med ettervekst kunne jeg likevel gjemme meg bak at det var langt og bølgete, eller som Nirrimi skriver det(tusen ganger bedre enn jeg noen gang kunne gjort det):

For so long my growing hair had been a place of refuge and a way to feel beautiful. Every morning and every night I brushed it. Mostly I wore it in plaits to keep from knotting and when I wore it out it was like a special dress. People would often compliment it, envy it and I loved the way it felt against my bare back.

But it only took a day of forgetting to brush it and it would begin to matte in clumps of ugly knots. I was spending so much of my time preserving what I saw as my beauty that I didn’t stop to realise I could be beautiful without it. Or, here’s a new idea, I didn’t have to be beautiful. At least not in the way society convinces me I should be.

Så ja, jeg måtte faktisk si det samme til meg selv som jeg pleier å rope til TV-skjermen når noen av jentene på Top Model bryter sammen etter en makeover: det er bare hår. Og om det ikke ble så bra ville det vokse ut igjen. Og selv om jeg ikke gjorde det fordi fuckings Tyra Banks mente det ville se bra ut, eller for en jobb(som min amazinge navnesøster Karen Gillian), så ble det viktig for meg. Selve klippinga ble overraskende udramatisk; det var rett og slett ganske tilfredsstillende å kunne vise frisøren bildene av de kortklipte jentene jeg hadde funnet og si "sånn vil jeg ha det", se store tjafser av langt hår forsvinne og høre reaksjonene til de andre i salongen(det gikk mye i "ja, no bli det forandring ja"). Det endte også opp med å bli et sosialt eksperiment; jeg ga ingen lyd fra meg på sosiale medier annet enn en kryptisk facebookstatus, så folk ville ikke få vite hva jeg hadde gjort med mindre de faktisk møtte meg in person(dere vet, litt som da vi var mindre og måtte spørre folk: "Ser du ikke at jeg har klipt meg?"), og reaksjonene jeg fikk var så uendelig mye kulere enn de 30 likes'a jeg har fått på profilbildet mitt på Facebook, nå som jeg endelig har kommet ut av skapet som korthåret der og.

Det føles alltid litt spesielt, hvordan folk som blir kjent med deg på forskjellige tidspunkt i livet ditt, gjerne blir kjent med litt forskjellige sider av deg, og for året her på Bårdar ble håret som en fysisk manifestasjon av dette; ingen her kjenner meg som langhåret, det er bare en person de har sett bilder av. Jeg har ennå ikke bestemt meg om jeg skal holde det kort eller bare la det vokse ut igjen, eller hva jeg skal gjøre med fargen som er omtrent femti prosent ettervekst at the moment, men for tida trives jeg som korthåra, og kjenner det uansett er godt å gi litt f; disse folka her ser meg gjennomsvett, usminka og halvnaken hver dag, så akkurat hvordan håret mitt ser ut er vel det siste jeg trenger å tenke på.