beskriv hausten din i tre ord.
forandringer, dans, slitenhet.
kva er det beste/verste med hausten?
best: at det ser pent ut, og når det er friskt og mildt i været.
verst: at det blir mørkere og kaldere og at jeg alltid blir forkjøla.
korleis haustkosar du?
Starter nye strikkeprosjekt og hører på radioresepsjonen.
dine 3 beste hausttips – alle kategoriar?
gode podcaster, strikking og teater.
korleis ser din haustoutfit ut?
nå for tida er det stort sett treningstøy uansett, men har investert i litt ordentlig ullundertøy og prøver selvfølgelig å gå i den selvstrikka genseren min så mye som mulig, selv om den røyter noe forferdelig. Og skjerf, alltid skjerf.
har skule/jobbstarten ført med seg nye innsikter?
definitivt.
kva har du på to-do-lista akkurat no?
strikke ferdig noen julegaver, tøye masse(er seriøst så nær spagaten nå) og øve på alt jeg skal framføre i tida fram mot ferien.
tips for å ikkje bli haustdeppa?
ikke forelsk deg i gutter med commitment issues; skaff deg en katt(vitenskapelig bevisst på Prosjekt Perfekt).
beste musikken for regndagar?
hører bare på radioresepsjonen, helt ærlig. Eventuelt denne lista.
kva for seriar anbefalar du å følga? eller nokon film, kanskje?
jeg holder på med Six Feet Under og How I Met Your Mother. Og når desember kommer må man selvfølgelig se Love Actually.
kvar heng du helst i helga?
hjemme hos noen i klassen, med enten film eller fest.
har du nokon reise planlagt den næraste framtida?
ikke annet enn hjem til jul. men det blir i tillegg veldig fint.
korleis førebur du deg for vinteren?
prøver å tenke minst mulig på den.
liste fra ratata, via hjartesmil.
torsdag 28. november 2013
tirsdag 19. november 2013
Hvis du har en dårlig dag, så kan du for eksempel
1. lese om berømte katter
2. tegne en nebula
3. se på denne livestreamen av pingviner
4. lage en acapella-låt
5. lese noen fine ting på Thought Catalog, for eksempel 23 Ways To Feel Better Instantly eller Everyone I've Had Sex With
6. åpne disse tre linkene i hver sin fane(1, 2 og 3). Lukk øynene og dans med Harry
7. se på denne livestreamen og se om du tar noen i å gjenskape Beatles-coveret
8. lese W.I.T.C.H. på nettet
9. veve silke
10. se tankene dine bli stjerneskudd og falle til jorda
11. gå på Koalas to the Max dot Com, som om du trengte en bedre unnskyldning til å kaste bort noen minutter
12. prøve Mapcrunch, som slipper deg av på et random sted i Google Maps, og se om du finner veien hjem igjen!
13. secret door
14. få en klem
15. være stille en stund
16. og hvis du virkelig har ingenting å gjøre, kan du se på denne fantastiske animasjonen av noen som spiller snake
2. tegne en nebula
3. se på denne livestreamen av pingviner
4. lage en acapella-låt
5. lese noen fine ting på Thought Catalog, for eksempel 23 Ways To Feel Better Instantly eller Everyone I've Had Sex With
6. åpne disse tre linkene i hver sin fane(1, 2 og 3). Lukk øynene og dans med Harry
7. se på denne livestreamen og se om du tar noen i å gjenskape Beatles-coveret
8. lese W.I.T.C.H. på nettet
9. veve silke
10. se tankene dine bli stjerneskudd og falle til jorda
11. gå på Koalas to the Max dot Com, som om du trengte en bedre unnskyldning til å kaste bort noen minutter
12. prøve Mapcrunch, som slipper deg av på et random sted i Google Maps, og se om du finner veien hjem igjen!
13. secret door
14. få en klem
15. være stille en stund
16. og hvis du virkelig har ingenting å gjøre, kan du se på denne fantastiske animasjonen av noen som spiller snake
lørdag 16. november 2013
torsdag 14. november 2013
Oh say, can you see my eyes, if you can...
Jeg hadde tenkt på det lenge; på samme måte som man tenker man skal ta en tatovering eller hoppe i fallskjerm(og ikke minst, som jeg tenkte på å farge håret), først bare som en latterlig idé, før du plutselig vurderer det helt seriøst, begynner å google bilder og tenker på å bestille time. Det begynte egentlig så tidlig som i fjor; etter at jeg hadde tatt sidecuten kommenterte Ronja at jeg hadde vært fin med kort hår, og jeg og Jenny, som har mer eller mindre samme hårtype, holdt på å le oss i hjel. Aldri i verden, jeg måttet ha rettet det ut hele tiden, du har ikke peiling på hvordan håret vårt fungerer, og hva når det vokser ut igjen, det kommer til å se helt forferdelig ut. Men frøet var sådd.
Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om hvor stor rolle håret mitt har spilt basically hele livet mitt; hat/elsk-forholdet jeg har hatt til det, hvor ofte jeg ønsket jeg hadde normalt, stritt hår som alle andre, eller faktiske krøller som søsteren min, hvor mye av selvbildet mitt som baserer seg på hvordan håret mitt ser ut, hvordan forholdet til håret mitt mer eller mindre speiler hvordan jeg føler meg på en generell basis...Og ikke minst behovet for å change it up på en jevnlig basis, spesielt i forbindelse med TRAUMATISKE og FORFERDELIGE hendelser, som når kjæresten min slo opp eller jeg slutta på folkehøyskolen. Og den siste tida var en god kombinasjon av disse tingene; jeg hadde ikke gjort noe med håret mitt på månedsvis, ikke klipt det, ikke opprettholdt sidecuten, ikke farga etterveksten min. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det(beholde sidecuten eller la den vokse ut; farge håret igjen eller gå tilbake til min gamle farge; klippe det kort eller ikke klippe det kort?), så jeg gjorde ingenting. Que min voksende frustrasjon og mitt dalende selvbilde(det er ikke gøy å se seg selv i speilet og til tider nesten grine). I tillegg til dette skulle jeg flytte og for første gang i mitt liv bo helt alene på et helt fremmed sted, og jeg skulle begynne på en skole hvor jeg skulle slite meg ut hver dag, jeg var singel for første gang på to og et halvt år og i det hele tatt var det mange gode grunner til å gjøre det. Og jeg syns også det er en god øvelse i å ikke bry meg så mye om hvordan håret mitt, eller jeg, ser ut. Seriøst, bare mens jeg skrev dette slo det meg hvor latterlig det er at håret mitt mer eller mindre styrer livet mitt. Alle vet hvor viktig utseende er for jenter, men det bør være grenser. Og samtidig tror jeg håret mitt også har vært et slags sikkerhetsnett, for tross slitte tupper og centimetre med ettervekst kunne jeg likevel gjemme meg bak at det var langt og bølgete, eller som Nirrimi skriver det(tusen ganger bedre enn jeg noen gang kunne gjort det):
For so long my growing hair had been a place of refuge and a way to feel beautiful. Every morning and every night I brushed it. Mostly I wore it in plaits to keep from knotting and when I wore it out it was like a special dress. People would often compliment it, envy it and I loved the way it felt against my bare back.
But it only took a day of forgetting to brush it and it would begin to matte in clumps of ugly knots. I was spending so much of my time preserving what I saw as my beauty that I didn’t stop to realise I could be beautiful without it. Or, here’s a new idea, I didn’t have to be beautiful. At least not in the way society convinces me I should be.
Så ja, jeg måtte faktisk si det samme til meg selv som jeg pleier å rope til TV-skjermen når noen av jentene på Top Model bryter sammen etter en makeover: det er bare hår. Og om det ikke ble så bra ville det vokse ut igjen. Og selv om jeg ikke gjorde det fordi fuckings Tyra Banks mente det ville se bra ut, eller for en jobb(som min amazinge navnesøster Karen Gillian), så ble det viktig for meg. Selve klippinga ble overraskende udramatisk; det var rett og slett ganske tilfredsstillende å kunne vise frisøren bildene av de kortklipte jentene jeg hadde funnet og si "sånn vil jeg ha det", se store tjafser av langt hår forsvinne og høre reaksjonene til de andre i salongen(det gikk mye i "ja, no bli det forandring ja"). Det endte også opp med å bli et sosialt eksperiment; jeg ga ingen lyd fra meg på sosiale medier annet enn en kryptisk facebookstatus, så folk ville ikke få vite hva jeg hadde gjort med mindre de faktisk møtte meg in person(dere vet, litt som da vi var mindre og måtte spørre folk: "Ser du ikke at jeg har klipt meg?"), og reaksjonene jeg fikk var så uendelig mye kulere enn de 30 likes'a jeg har fått på profilbildet mitt på Facebook, nå som jeg endelig har kommet ut av skapet som korthåret der og.
Det føles alltid litt spesielt, hvordan folk som blir kjent med deg på forskjellige tidspunkt i livet ditt, gjerne blir kjent med litt forskjellige sider av deg, og for året her på Bårdar ble håret som en fysisk manifestasjon av dette; ingen her kjenner meg som langhåret, det er bare en person de har sett bilder av. Jeg har ennå ikke bestemt meg om jeg skal holde det kort eller bare la det vokse ut igjen, eller hva jeg skal gjøre med fargen som er omtrent femti prosent ettervekst at the moment, men for tida trives jeg som korthåra, og kjenner det uansett er godt å gi litt f; disse folka her ser meg gjennomsvett, usminka og halvnaken hver dag, så akkurat hvordan håret mitt ser ut er vel det siste jeg trenger å tenke på.
Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om hvor stor rolle håret mitt har spilt basically hele livet mitt; hat/elsk-forholdet jeg har hatt til det, hvor ofte jeg ønsket jeg hadde normalt, stritt hår som alle andre, eller faktiske krøller som søsteren min, hvor mye av selvbildet mitt som baserer seg på hvordan håret mitt ser ut, hvordan forholdet til håret mitt mer eller mindre speiler hvordan jeg føler meg på en generell basis...Og ikke minst behovet for å change it up på en jevnlig basis, spesielt i forbindelse med TRAUMATISKE og FORFERDELIGE hendelser, som når kjæresten min slo opp eller jeg slutta på folkehøyskolen. Og den siste tida var en god kombinasjon av disse tingene; jeg hadde ikke gjort noe med håret mitt på månedsvis, ikke klipt det, ikke opprettholdt sidecuten, ikke farga etterveksten min. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det(beholde sidecuten eller la den vokse ut; farge håret igjen eller gå tilbake til min gamle farge; klippe det kort eller ikke klippe det kort?), så jeg gjorde ingenting. Que min voksende frustrasjon og mitt dalende selvbilde(det er ikke gøy å se seg selv i speilet og til tider nesten grine). I tillegg til dette skulle jeg flytte og for første gang i mitt liv bo helt alene på et helt fremmed sted, og jeg skulle begynne på en skole hvor jeg skulle slite meg ut hver dag, jeg var singel for første gang på to og et halvt år og i det hele tatt var det mange gode grunner til å gjøre det. Og jeg syns også det er en god øvelse i å ikke bry meg så mye om hvordan håret mitt, eller jeg, ser ut. Seriøst, bare mens jeg skrev dette slo det meg hvor latterlig det er at håret mitt mer eller mindre styrer livet mitt. Alle vet hvor viktig utseende er for jenter, men det bør være grenser. Og samtidig tror jeg håret mitt også har vært et slags sikkerhetsnett, for tross slitte tupper og centimetre med ettervekst kunne jeg likevel gjemme meg bak at det var langt og bølgete, eller som Nirrimi skriver det(tusen ganger bedre enn jeg noen gang kunne gjort det):
For so long my growing hair had been a place of refuge and a way to feel beautiful. Every morning and every night I brushed it. Mostly I wore it in plaits to keep from knotting and when I wore it out it was like a special dress. People would often compliment it, envy it and I loved the way it felt against my bare back.
But it only took a day of forgetting to brush it and it would begin to matte in clumps of ugly knots. I was spending so much of my time preserving what I saw as my beauty that I didn’t stop to realise I could be beautiful without it. Or, here’s a new idea, I didn’t have to be beautiful. At least not in the way society convinces me I should be.
Så ja, jeg måtte faktisk si det samme til meg selv som jeg pleier å rope til TV-skjermen når noen av jentene på Top Model bryter sammen etter en makeover: det er bare hår. Og om det ikke ble så bra ville det vokse ut igjen. Og selv om jeg ikke gjorde det fordi fuckings Tyra Banks mente det ville se bra ut, eller for en jobb(som min amazinge navnesøster Karen Gillian), så ble det viktig for meg. Selve klippinga ble overraskende udramatisk; det var rett og slett ganske tilfredsstillende å kunne vise frisøren bildene av de kortklipte jentene jeg hadde funnet og si "sånn vil jeg ha det", se store tjafser av langt hår forsvinne og høre reaksjonene til de andre i salongen(det gikk mye i "ja, no bli det forandring ja"). Det endte også opp med å bli et sosialt eksperiment; jeg ga ingen lyd fra meg på sosiale medier annet enn en kryptisk facebookstatus, så folk ville ikke få vite hva jeg hadde gjort med mindre de faktisk møtte meg in person(dere vet, litt som da vi var mindre og måtte spørre folk: "Ser du ikke at jeg har klipt meg?"), og reaksjonene jeg fikk var så uendelig mye kulere enn de 30 likes'a jeg har fått på profilbildet mitt på Facebook, nå som jeg endelig har kommet ut av skapet som korthåret der og.
mandag 11. november 2013
fredag 8. november 2013
Time marches on and soon it's plain/You've won my heart and I lost my brain
Det er nøyaktig to måneder siden sist jeg blogget, og det er a) fordi PCen først var noen uker hos Euronics før de konstanterte at de ikke kunne fikse den, så en tid hjemme hos meg før jeg fikk somla meg til Elkjøp Arendal og levert den på service, så hadde de den noen uker mens de fant ut hva som var problemet, prøvde å kontakte meg mens jeg var på skolen for så å ikke svare når jeg prøvde å ringe de opp igjen, før de endelig fikk fiksa vifta og jeg fikk somla meg dit på nytt for å hente den, og b) fordi jeg er superbusy hele tida, uten at det egentlig skjer noe nytt det er verdt å blogge om. Jeg kan fortelle at tida går like fort og at alt fortsatt virker som en evighet siden, selv om det bare har gått noen dager; og at jeg i dag hadde mitt første sammenbrudd(les: uavbrutt grining i typ en halvtime) på skolen etter altfor lite søvn og generell slitenhet, forårsaket av veldig mye dansing og tusen ting som skjer i tida framover med det som føles som altfor lite tid til å få alt i boks: Om to uker har vi juleshow med showgruppa på kveldsskolen, før Bårdar drar på en todagers turne til forskjellige videregående skoler, ungdomsskoler og folkehøyskoler, for å vise fram hva vi holder på med, promotere akademiet og forhåpentligvis rekruttere litt flere folk neste år. Vi skal spille skuespill, danse og synge(jeg har blant annet solo på Do Re Mi fra Sound of Music). Uka etter gjør vi det samme i Arendal, og der skal jeg også undervise noen ungdomsskoleelever(o glede) i dans, før det er nok et show med showgruppa og forestilling med kveldsskolen(hvor jeg skal være med på fem koreografier). Det hele avrundes med avslutningsforestilling 13. desember, som også er siste skoledag, og to dager etter flyr jeg hjem på ferie.
Det blir litt overveldende til tider, jeg kjenner spesielt på det på onsdagene, når jeg med kveldsskolen har ti og en halv time med skole/dansing, med bare halvannen times pause til sammen innimellom alt. Det er ikke like slitsomt nå som vi stort sett fokuserer på koreografiene til forestillinga, men presset om å huske og få til alt i tide øker desto mer. Samtidig kjenner jeg allerede hvor mye sterkere, flinkere, mykere og generelt bedre jeg har blitt siden jeg starta, og jeg er hele tida omringa av fantastisk fine folk som passer på og støtter meg, ikke minst når jeg bryter sammen i gråt midt i steppetimen. Så ja, det er kanskje mer å skrive om enn jeg tenker over, og nå som PCen er tilbake skal jeg prøve å ta meg litt mer tid til å blogge og fortelle.
Det blir litt overveldende til tider, jeg kjenner spesielt på det på onsdagene, når jeg med kveldsskolen har ti og en halv time med skole/dansing, med bare halvannen times pause til sammen innimellom alt. Det er ikke like slitsomt nå som vi stort sett fokuserer på koreografiene til forestillinga, men presset om å huske og få til alt i tide øker desto mer. Samtidig kjenner jeg allerede hvor mye sterkere, flinkere, mykere og generelt bedre jeg har blitt siden jeg starta, og jeg er hele tida omringa av fantastisk fine folk som passer på og støtter meg, ikke minst når jeg bryter sammen i gråt midt i steppetimen. Så ja, det er kanskje mer å skrive om enn jeg tenker over, og nå som PCen er tilbake skal jeg prøve å ta meg litt mer tid til å blogge og fortelle.
Abonner på:
Innlegg (Atom)