Jeg gikk rundt i Oslos gater i januar, med GPS og Google Maps leta jeg meg fram til skolene jeg ville inn på, jeg gikk i gater jeg kjente nede i sentrum, merker at sirkelen utvider seg litt hver gang jeg er der, at Oslo ikke lenger bare består av Karl Johan og Jernbanetorget; og jeg lurte på om denne byen noen gang ville føles som hjemme. Nå får jeg ikke vite det på i hvert fall ett år til; nå må jeg heller stille meg det spørsmålet om byen jeg ikke kjenner overhodet, hvor jeg kun har vært en gang og det eneste jeg husker derfra er at jeg satt i et hjørne av gondolen og gråt hele veien opp til Ulrikens topp.
Jeg tenker mye på det, forbereder meg, gruer meg, gleder meg; forhører meg om steder å bo, veier for og imot, hvor langt unna er jeg villig til å bo versus hvor mye er jeg villig til å betale; prøver å sette opp budsjett og tenker hvor uerfaren jeg er, har aldri bodd alene før og vet ikke hvor mye penger man bruker, på mat, på strøm, på internett. I hodet har jeg tusen ideer til hvordan spare mest mulig penger, alt jeg kan klare meg uten, jeg skal sette opp handlelister og aldri bruke penger på unødvendige småting; lurer på om jeg kan gjennomføre det.
Jeg lurer på hvor jeg ender opp og hvordan jeg kommer til å innrede og dekorere det, om det kommer til å føles som mitt, som hjemme. Jeg kommer sikkert til å skrive masse om oppbrudd og rotløshet og følelsen av å være alene. Kommer jeg til å ty til lettvinte løsninger når det kommer til mat, eller kommer jeg til å bruke tid på å lage meg ordentlig middag hver dag? Jeg lurer på hvor lang tid jeg kommer til å bruke på å komme inn på folk, slippe de inn på meg. Hvor mange kvelder jeg blir sittende alene på hybelen med TV-serier som selskap og forbanne min egen innensluttethet. Eller kanskje jeg har lært nok av året med small talk med kunder på Narvesen til at jeg kan fake meg gjennom den vanskelige bli-kjent-fasen.
Jeg vet jeg trenger å komme meg bort, vet jeg trenger den samme utfordringen som da jeg dro til Numedal; å ikke kjenne noen, å ikke kunne klamre meg til noe trygt. Og jeg vet at denne gangen kommer det til å gå bedre. Kanskje ikke mye, men uansett bedre. Og når jeg har en dårlig dag synger hjertet mitt
Bergenbergenbergenbergen...
5 kommentarer:
Jeg hadde det akkurat som du har det nå i fjor! Et år senere sitter jeg på rommet mitt i tidenes styggeste og mest rotete kollektiv, og blir mer og mer forelska i Bergen for hver dag. Det er verdt det; bare lukk øynene, trekk pusten og hopp i det!
Og om du er redd for å bli sittende mye alene, kikk på kollektiv! Det trenger ikke være forferdelig, jeg stortrives :)
Du er så himla flink og utrolig modig, og du følger drømmen din helt ut. Tenk når vi er gamle og har strikket hundre mariusgensre, så slipper du å si at du skulle ønske du prøvde da du var 20, du gjør det, du er den største inspirasjonkilden jeg har for tiden kjære. Og du kan klare det, det vet jeg!
(og jeg kommer selvfølgelig nedover med vin, musikk og kjoler og heier på deg)
<3
Tusen takk for fine kommentarer begge to<3
Jeg anbefaler på det sterkeste å velge studenthybel i første omgang, bare fordi alt er så mye enklere lagt opp når det tross alt er helt første gang man skal bo ordentlig aleine. Det er mye billigere og. En del kjipere med tanke på rom og størrelse og ofte utseende, men så mye greiere. Så kan du heller oppgradere etter et års tid.
Vel, blir så vidt jeg vet bare et år der før jeg skal videre, og skolen jeg går på er privat, så studenthybel er nok utelukket. Dessverre, siden det er sjukt vanskelig ellers
Legg inn en kommentar