Even though we never had enough time

Jeg gikk rundt i Oslos gater i januar, med GPS og Google Maps leta jeg meg fram til skolene jeg ville inn på, jeg gikk i gater jeg kjente nede i sentrum, merker at sirkelen utvider seg litt hver gang jeg er der, at Oslo ikke lenger bare består av Karl Johan og Jernbanetorget; og jeg lurte på om denne byen noen gang ville føles som hjemme. Nå får jeg ikke vite det på i hvert fall ett år til; nå må jeg heller stille meg det spørsmålet om byen jeg ikke kjenner overhodet, hvor jeg kun har vært en gang og det eneste jeg husker derfra er at jeg satt i et hjørne av gondolen og gråt hele veien opp til Ulrikens topp.

Jeg tenker mye på det, forbereder meg, gruer meg, gleder meg; forhører meg om steder å bo, veier for og imot, hvor langt unna er jeg villig til å bo versus hvor mye er jeg villig til å betale; prøver å sette opp budsjett og tenker hvor uerfaren jeg er, har aldri bodd alene før og vet ikke hvor mye penger man bruker, på mat, på strøm, på internett. I hodet har jeg tusen ideer til hvordan spare mest mulig penger, alt jeg kan klare meg uten, jeg skal sette opp handlelister og aldri bruke penger på unødvendige småting; lurer på om jeg kan gjennomføre det.

Jeg lurer på hvor jeg ender opp og hvordan jeg kommer til å innrede og dekorere det, om det kommer til å føles som mitt, som hjemme. Jeg kommer sikkert til å skrive masse om oppbrudd og rotløshet og følelsen av å være alene. Kommer jeg til å ty til lettvinte løsninger når det kommer til mat, eller kommer jeg til å bruke tid på å lage meg ordentlig middag hver dag? Jeg lurer på hvor lang tid jeg kommer til å bruke på å komme inn på folk, slippe de inn på meg. Hvor mange kvelder jeg blir sittende alene på hybelen med TV-serier som selskap og forbanne min egen innensluttethet. Eller kanskje jeg har lært nok av året med small talk med kunder på Narvesen til at jeg kan fake meg gjennom den vanskelige bli-kjent-fasen.

Jeg vet jeg trenger å komme meg bort, vet jeg trenger den samme utfordringen som da jeg dro til Numedal; å ikke kjenne noen, å ikke kunne klamre meg til noe trygt. Og jeg vet at denne gangen kommer det til å gå bedre. Kanskje ikke mye, men uansett bedre. Og når jeg har en dårlig dag synger hjertet mitt Bergenbergenbergenbergen...

#mars

Mars har virkelig vært en måned i kulturens tegn. Foruten Svartlamoen Hardkor og Kaizers, har jeg vært på teater, på konsert med Daniel Norgren og Stein Torleif Bjella, og Ole Paus.

Det har også vært en veldig sosial måned, og det har vært godt; har hatt mye kvalitetstid med både venner og familie. Denne helga hadde jeg fri, og utnytta det godt; Ole Paus med mor, far og søster på fredag, og Sirkus Shopping med mor på lørdag. Ble mest vindusshopping for min del, men en ganske ok lunsj på Pannekakeland.

På kvelden hang jeg med Ingrid, drakk litt vin og prata om de store tingene i livet, før jeg dagen etter overtalte mor til å bli med på katteutstilling a.k.a. Heaven om jeg bare hadde fått lov til å kose med alle kattene eller helst ta med meg alle hjem.

Resten av påskeuka går stort sett med til trening og jobbing though; har en halvveis avtalt date med Aurora og Ingrid på skjærtorsdag, min ene fridag, og har heldigvis en del å se fram til i ukene som kommer, så gjør det ikke så mye at "påskeferien" blir litt amputert.

Konfetti i lufta

Med verkende bein og svetten rennende nedover ryggen sang/gaula jeg Forloveren og Kontroll På Kontinentet i kor med 999 andre; det var to tusen hender i taket mens Janove slo på stortromma(bokstavlig talt), og jeg må minne meg selv på at jeg skal se dem igjen, så hjertet mitt ikke brister helt.

"Men kan vi drekk a fin?"

Som sagt på Instagram, så feira jeg 8. mars med noen av mine favorittkvinner; søster, søskenbarn og venninner(disclaimer: hele innlegget kommer ikke til å være på rim), med tapas, rødvin og konsert med et mannskor, passende nok. Svartlamoen Hardkor må nesten oppleves, men denne videoen gir en liten pekepinn på hvilken særegen opplevelse de er(beklager super-usynkronisert lyd).

And time still marches on

Mars begynte fint, med en sjelden frihelg; jeg dro til Frøya for en timeout, hang med finfine Oliva og spiste masse god mat. Jeg hadde egentlig sett for meg å bare ta det med ro, men vi dro faktisk på Maxtrim lørdags morgen. Den virkelige treningsøkta var dog stormturen på Titran, hvor vi løp i motvind så sterk at vi bare sto stille.