Thirty days and nights of literary abandon

 
I morgen er det første november, og det markerer begynnelsen på NaNoWriMo, eller National Novel Writing Month. Jeg har ikke egentlig noe forhold til det fra før, bortsett fra å ha hørt en del om det på Tumblr, men i år har jeg virkelig lyst til å prøve. Målet er altså å få skrevet femti tusen ord i løpet av november, og jeg må si jeg er vanvittig spent på hvordan dette skal gå. Men, som et av tipsene på hjemmesida deres sier:
"Tell everyone you know that you’re writing a novel in November. This will pay big dividends in Week Two, when the only thing keeping you from quitting is the fear of looking pathetic in front of all the people who’ve had to hear about your novel for the past month. Seriously. Email them now about your awesome new book. The looming specter of personal humiliation is a very reliable muse."
Derfor skriver jeg om det her; for å få litt ekstra press på meg. Og om det ikke blir akkurat femti tusen ord, så blir det forhåpentligvis et godt innhugg i historien jeg holder på med, og noen skritt nærmere målet om å bli ferdig. Kommer sikkert til å poste noen utdrag på skrivebloggen min i løpet av måneden, om noen er interessert i å lese litt:)

I wouldn't need no whisky, I wouldn't need no wine

Apropo Noah Gundersen(se forrige innlegg), her har dere den koselige videoen som gjorde at søstera mi oppdaga han in the first place. Logan Afyouni, som har en egen youtubekanal hvor han legger ut musikk, ble stoppet av en full mann på gata, som insisterte på at Logan måtte ta fram gitaren og lære ham en sang, så de kunne synge sammen. Det er vennene til denne mannen som har filmet, antakeligvis i håp om at han skal drite seg ut, men så viser det seg at han faktisk kan synge. Superkoselig video og ikke minst en kjempefin sang!

All the time spent catching raindrops

(klikk på bildet for kilde)
Noah Gundersen - Family
Noah Gundersen - Honest songs. Noah Gundersen - Oh Death Søstera fant det som kommer til å være soundtracket mitt i høst; litt Mumford & Sons-aktig og helt noe eget, Noah Gundersen.

Pulling the puzzles apart

Bloggingen her har vært litt død for tida, ettersom livet mitt stort sett er sang-dans-jobb, og den lille inspirasjonen jeg har til å skrive, prøver jeg å rette mot mine egne prosjekter. Men ting har virkelig gått seg til; vi er mange nok ansatte på jobb nå til at jeg får fri de dagene jeg har dans og sang; jeg utvikler meg, og det er så godt å merke, og selv om det ikke blir trening hver dag, så er det herlig å ha en rutine på det igjen, og å merke at jeg har brukt kroppen. Dessuten har jeg endelig kommet ordentlig i gang med romanprosjektet mitt(lenke her om du vil lese utdrag), og selv om jeg ennå ikke ser slutten på det, er jeg nesten hundre prosent sikker på at dette kommer jeg til å gjøre ferdig, og om ikke så forferdelig lenge heller. Og selv om jobben stjeler mye tid fra andre ting jeg heller vil gjøre, så er jeg takknemlig for å i det hele tatt ha en jobb, som kommer til å gi meg råd til å gjøre ting jeg heller vil gjøre etter hvert, og det handler bare om å bruke den tida man har når man faktisk har den. Som i går, da jeg sto opp tidlig for å få med meg konserten med klassen til S.A.(som var amazing, masse talentfulle folk på den skolen!), før jeg dro til byen og fikk henge med Ingrid i mange timer, samt svidd av litt lønn.
Så selv om jeg av og til fortsatt føler at jeg bare går rundt og venter, så vet jeg i det minste at jeg er godt på vei.