But I can't change time

Hodet har snart tatt igjen kroppen, og det begynner å gå opp for meg nå; at jeg ikke skal tilbake. Som elev i hvert fall. Neste gang jeg skal inn på rom 227, må jeg banke på og spørre om jeg får lov til å kikke innom; da er det noen andre som bor der og ser på det som sitt rom, kanskje har de ommøblert det helt, eller ligger de og ser opp på alt som står skrevet med sprittusj på undersida av hyllene når de skal sove? Det er små ting; jeg hører stemmen til Søren på noe jeg har filmet, jeg ser for meg å sitte i peisestua eller i matsalen, eller være på vei til speilsalen eller bassenget, jeg ser for meg folket, og det rykker til i magen. Jeg er ikke lenger elev ved Numedal, dette er ikke bare en sommerferie før jeg skal tilbake igjen, for å danse, trene, stå på scenen, se neste års Paradise Hotel sammen med hundre andre i auditoriet, jeg skal ikke ta den lange togturen på nytt... Dette er hverdagen min nå. Det er kanskje ekstra merkelig siden jeg ikke har noe nytt jeg skal begynne på, jeg skal mer eller mindre bare fortsette i samme leia som i sommer; jobbe, mens jeg leser om alle som er på fadderuke, alle de andre som har første skoledag i morgen. Folket er spredd for alle vinder, noen skal til Nord-Norge, noen skal til Oslo, noen skal til Bergen. Kanskje vil aldri hele danselinja være samlet på ett sted igjen. Det begynner å synke inn. Gjennom Numedal har jeg hatt noen av mine beste opplevelser, og det kan jeg bare være takknemlig for. Og heldigvis kommer også noen av folka til Trondheim, og med fast jobb nå får jeg forhåpentligvis penger til å dra og besøke de andre. Og kanskje har jeg tid til å stikke innom Numedal når IGP og fotballturneringene arrangeres. (En liten nostalgi-trip bare. Festivalblogging snart!)