#pstereo2012 #lørdag

Lørdagen begynte med Sesamburgere og -kebab i parken ved Studentersamfunnet.

Før vi kryssa broa og fant veien til festivalområdet igjen.


Vi var tidlig ute, så det var ikke så mye folk, men vi ville få med oss Sigurd Julius(som bare var kjempesøt!):

Og det tok ikke lang tid før Marinen var fylt opp.

Det falt kanskje 20 dråper med regn til sammen, men Johanna og Guro trengte ikke noen bedre unnskyldning for å briefe med sine ponchos-in-a-pocket.





Jeg fant ut at Team Me besto av ganske mange flere personer enn jeg hadde sett for meg, og ikke minst at de hadde ei jente med på laget!

Dessuten hadde de ballonger, som jeg så voksne mennesker søle ut ølen sin for i sin iver etter å springe etter og slå de opp i lufta.

Deriblant disse to raringene her:

Totally enormous extinct dinosaurs hadde definitivt det kuleste artistnavnet.


Og ikke minst kule forgrunnsdansere med søte små glitrende dinosaurhaler. Om enn ikke så veldig fotogent, så var det veldig dansbart, og en god avslutning på siste kveld på Pstereo.

#pstereo2012 #fredag

Fredagen begynte i Ilaparken med Johanna og Svein Arne; vi leste VG hvor vi blant annet fikk tips om hvordan man kunne bli populær på Instagram(merkelig nok var ingen av tipsene "ha flest mulig hashtags av typen #girl #pretty #summer #instasex #instadaily #hot #babe osv.").

Posing with the paper skjedde.

Så bytta vi ut Svein Arne med Julia og stakk til Marinen.





Vi poserte med fremmede...


... og med en bror (og jeg var som vanlig ivrig med hipsterfilterne).

Driver drive faster:

I Sparebank1-pstua fikk vi gratis øl og sjokolade mot at vi sang.




Ikke alle hadde det like gøy på festival:

Mikhael Paskalev:

First Aid Kit:

Det var ikke så lett å få gode bilder av Den Svenska Björnstammen, men her ser dere i hvert fall totempælen deres(if you know what I mean):

Mens Kaizers var som alltid veldig fotogene:



Og den perfekte avslutninga på den beste festivaldagen.

But I can't change time

Hodet har snart tatt igjen kroppen, og det begynner å gå opp for meg nå; at jeg ikke skal tilbake. Som elev i hvert fall. Neste gang jeg skal inn på rom 227, må jeg banke på og spørre om jeg får lov til å kikke innom; da er det noen andre som bor der og ser på det som sitt rom, kanskje har de ommøblert det helt, eller ligger de og ser opp på alt som står skrevet med sprittusj på undersida av hyllene når de skal sove? Det er små ting; jeg hører stemmen til Søren på noe jeg har filmet, jeg ser for meg å sitte i peisestua eller i matsalen, eller være på vei til speilsalen eller bassenget, jeg ser for meg folket, og det rykker til i magen. Jeg er ikke lenger elev ved Numedal, dette er ikke bare en sommerferie før jeg skal tilbake igjen, for å danse, trene, stå på scenen, se neste års Paradise Hotel sammen med hundre andre i auditoriet, jeg skal ikke ta den lange togturen på nytt... Dette er hverdagen min nå. Det er kanskje ekstra merkelig siden jeg ikke har noe nytt jeg skal begynne på, jeg skal mer eller mindre bare fortsette i samme leia som i sommer; jobbe, mens jeg leser om alle som er på fadderuke, alle de andre som har første skoledag i morgen. Folket er spredd for alle vinder, noen skal til Nord-Norge, noen skal til Oslo, noen skal til Bergen. Kanskje vil aldri hele danselinja være samlet på ett sted igjen. Det begynner å synke inn. Gjennom Numedal har jeg hatt noen av mine beste opplevelser, og det kan jeg bare være takknemlig for. Og heldigvis kommer også noen av folka til Trondheim, og med fast jobb nå får jeg forhåpentligvis penger til å dra og besøke de andre. Og kanskje har jeg tid til å stikke innom Numedal når IGP og fotballturneringene arrangeres. (En liten nostalgi-trip bare. Festivalblogging snart!)

I get by with a little help from my friends

I går dro jeg tidlig fra jobben for å møte Ingrid; hun skulle egentlig til byen for å se på hybel og så på konsert med Ingunn, men Ingunn ble syk og fyren med hybelen svarte ikke på telefon, så da ble det en helaften med meg istedenfor. Vi spiste blåbærpai og thaimat og satt på Choco Boco i noen timer, før vi dro til Byscenen for å se Them Beatles.


Passende nok fikk jeg en veldig fin skrivebok.





John og George var definitivt de som ligna mest, både utseendemessig og i oppførsel/personlighet.



Vi, eller i hvert fall jeg, prøvde så godt vi kunne å være skikkelige Beatles-fan girls. Vi skrek kanskje ikke så høyt at de ikke kunne høre seg selv, men jeg fikk til slutt George til å si "I love you too", Jon kalte oss superfans og Paul la meg til på facebook i dag, så vi må jo ha gjort noe riktig.


I tillegg fikk jeg setlista(som ble litt lurvete på veien hjem) og plekteret til en av dem(jeg tror det var George, men er ikke helt sikker).